Ardbeg Corryvreckan

De siste årene frem mot 2010 var spennende år å være Ardbeg-entusiast. Uigeadail hadde befestet sin plass i sortimentet, Airigh Nam Beist og Lord of the Isles var tilgjengelig for en akseptabel pris, og Very Young hadde rukket å bli Renaissance, med påfølgende relansering av Ten, denne gangen destillert i Glenmorangies eierskap. Da Corryvreckan ble lansert i 2009 kjøpte jeg sporenstreks en flaske. Den var god, men på det tidspunktet havnet den i skyggen av utgivelser jeg likte bedre. Særlig Uigeadail.

Dessverre er det ingen aldersbetegnelse på denne heller, men høyt alkoholvolum og en andel av franske eikefat sammen med de sedvanlige bourbontønnene gir både kraft og egenart. Flasken jeg skal anmelde i dag er noen år gammel, og gikk ved et uhell i en grønn container før jeg fikk notert flaskekoden. Som med mange tilsvarende tapninger er det solide batchvariasjoner på Corryvreckan, så det er ikke sikkert man får tak i en som er like god som denne. Eller man kan få en enda bedre… Uansett kan man for øyeblikket kjøpe den på Vinmonopolet for 1080,- (januar 2021).

Lukt:
Noen ganger er det litt forfriskende med noe litt rolig, fra et destilleri som har for vane å ligge godt over fartsgrensen. Ikke på Blasda-måten, med et justert annenrangsprodukt, men gjennom å la den samme spriten som lager vante uttrykk ligge på fat som balanserer den, og skaper nye synergier. Torvrøyk, peisrøyk, pære, spearmint, misosuppe, kamfer, fenalår, krekling, blodappelsin, tranebær, sort pepper, sjøvann og sigartobakk. I bakgrunnen er det ulmebrann i naustet til naboen, mens blomstringen på syrintreet er på hell. Brunt løv, stikkelsbær, sot, høst. Med vann blir lukten langt mer røykdrevet, men også fruktigere. Brent aprikos? Det kan da umulig være noe… Vanilje, cayennepepper, salmiakklakris, bjørkesevje og overmoden lime.

Smak:
57,1 % med velintegrert alkohol. Brente kastanjer, brent hamp, torvrøyk, myrvann, bråtebrann. Sødmen er glimrende – akkurat nok karamell, vanilje og lønnesirup til å balansere røyken og tanninene. Masse eikebitterhet, valmuefrø, paranøtter, kastanjer, ruccola. Munnfølelsen er tørr, men deilig, fyldig og oljete. Saltvann, spekesild, stikkelsbær, muscovadosukker, kalk, flint, ozon, svartkrutt. Vann gjør Corryvreckan mer eksplosiv – nærmere 10-åringen, kanskje til og med en anelse Alligator. Kullrøyk, kald peispipe, havregrøt med sukker, tørket habanero, stjerneanis, kumquat, nytente fyrstikker og tørket ingefær.

Konklusjon:
Jeg har ikke vært like fan av alt som har kommet fra Ardbeg i det siste, da særlig de årlige spesialtapningene. Standardutvalget leverer imidlertid varene, og Corryvreckan er intet unntak. Dessverre har det vært store batchvariasjoner her (i likhet med Uigeadail, som også er en favoritt), men finner du en god, som denne, er det bare å nyte, og selv de som ikke er fullt så bra er fortsatt gode.

84/100

– Rasmus

Ardbegs nettside