The Glenlivet 15 YO

Et problem med å gå stegene fra den første flasken med Peter Dawson eller Bell’s til utgammel Brora og Port Ellen er at en god del standardtapninger enten går i glemmeboken når man finner noe mer spennende, eller at man rett og slett overser dem ved første anledning, og så føler at de ikke helt er spennende nok til å utforske senere. Glenlivet er ikke blant mine favorittdestillerier, først og fremst fordi jeg aldri har falt helt for den vanlige 12-åringen, men også fordi mange av de mer eksklusive tapningene jeg har drukket derfra kommer til kort når man sammenligner dem med tilsvarende whiskyer fra andre destillerier. Dette betyr ikke at Glenlivet er dårlig. 18 åringen er bra (særlig hvis man tar med prisen i beregningen), 25-åringen er meget bra (særlig hvis man IKKE tar med prisen i beregningen), og den vanlige Nàdurra’en var fantastisk da den kom som 16-åring på fatstyrke, og den er vel fortsatt helt ålreit nå som den ikke gjør det.

Da jeg i den spede begynnelsen av whisky-interessen testet Glenlivet 15 falt den ikke i smak. Jeg husker ikke hva jeg mislikte med den, noe som i seg selv er en god grunn til å gi den en ny sjanse: Personlig opplevelse av smak endrer seg, produkter endrer seg, og noen ganger kan en whiskyopplevelse ødelegges av så banale ting som en forkjølelse, hva man har spist eller at man rett og slett hadde lyst på noe annet der og da.

Heldigvis har jeg slått kloa i en miniatyr, noe som gjør at jeg slipper å bruke 650,- på en helflaske på polet (desember 2019), når målet bare er å sjekke om jeg liker den bedre nå enn før.

Presentasjon:
Navnet “The French Oak Reserve” er veldig velkomment i en tid der bourbonfat og uspesifiserte tønner av ameriansk eik har tatt over så å si hele whiskymarkedet. Ikke det at disse fatene nødvendigvis er dårlige, men variasjon er en god ting, og fransk eik vil definitivt tilføre en slik whisky noe.

Lukt:
Er det ikke interessant hvordan eik noen ganger kan gi en nærmeste brusende assosiasjon? Som å stikke nesen ned i en flaske nyåpnet mineralvann, eller i dette tilfellet et usedvanlig tørt ingefærøl? Ingefær, pepperrot, masse røde epler, hasselnøtter, hvit te, rosévin, sort pepper og drueskall. Rett og slett en veldig forfriskende lukt! Hint av banan som fortsatt er litt grønn, paranøtter, jasmin og calvados. Vann beveger smaken enda lengre i retning av moden frukt. Limoncello, aprikos, enda mer eple og en rund og fin maltnote bak det syrlige.

Smak:
Smaken er ikke like engasjerende som lukten – det lave alkoholvolumet gjør at det føles som noe holdes tilbake. Når det er sagt er det masse deilig wood spice og fersk frukt her også. Epler (både ferske og litt melne), pasjonsfrukt, sedertre, nellik, umoden banan, kakaopulver, gurkemeie, kanel og en liten anelse vanilje. Med vann blir whiskyen lettdrikkeligheten selv, egentlig uten at den mister krydder, men til en viss grad på bekostning av frukten. Vi har på mange måter kommet dit at det er lite som stikker seg ut, utover nye preg av spearmint og litt salt, men smaken er fortsatt god. Munnfølelsen er forøvrig usedvanlig lett og frisk – en whisky som nærmest fordamper i munnen.

Konklusjon:
Hvorfor har jeg aldri eid en flaske Glenlivet 15? Skepsisen er byttet ut med en trang til å ha denne som hverdagswhisky i noen måneder. Her må det handles. Snart. Jeg skal bare få lønn først. Og kanskje kjøpe meg noen andre whiskyer. Men så…

80/100

– Rasmus

Glenlivets nettside