Peter Dawson Special

Peter Dawson Special (heretter omtalt som ‘Dawson’) vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. Ikke bare var det en av de første whiskyene jeg smakte, det var den første jeg likte og den første jeg øh… hadde et skikkelig ublidt møte med. Dette var før jeg for alvor oppdaget maltwhiskyens magiske verden, en tid da mye handlet om hvor lettdrikkelig en blend var, hva den kostet og hvor tilgjengelig den var for en som *kremt* muligens ikke var helt gammel nok. Konklusjonen ble uansett at jeg valgte Dawson de gangene jeg kunne. Etter kort tid dukket det imidlertid opp nye favoritter – primært Glenmorangie 10 og Dalwhinnie 15. I slikt selskap gikk Dawson fort i glemmeboken, dvs. helt til en halvfull halvflaske ble satt igjen hos meg for en tid siden.

Det er alltid litt ekstra spennende å møte gamle helter. Jeg går ikke inn i dette med noen slags forventning om banebrytende smak og kvalitet. Ikke bare har smaken min endret seg voldsomt, det er slett ikke sikkert at Dawson holder samme kvalitet som den en gang gjorde. Fallhøyden er imidlertid ikke spesielt stor. Drammen foran meg var tross alt gratis, og selv om man skulle betalt ville prisen ligget på hyggelige 305,- for en helflaske (august 2018).

Presentasjon:
Forutsigbarheten selv, hva angår alkoholvolum og fargetilsetning for billige blends.

Lukt:
På lukten er dette slett ikke den verste blant de billige blended whiskyene der ute. Den har helt klart sine begrensninger, blant annet i form av en svak note av våt ull og en anelse parfyme. Samtidig er det masse frisk sitrus her (primært sitron), epler, pærer, smørkaramell og noen milde tanniner. En ganske god vaniljenote kommer også til, samt litt raffinert sukker. Noen dråper vann gjør Dawson mer fruktig, men man merker også den unge alderen bedre. Malteddik og en anelse aceton, men på den positive siden forsvinner pregene av ull og parfyme. Eplene får følge av melon og litt ananas.

Smak:
Også smaken er relativt god neat, selvsagt uten at det er spesielt komplekst. Det hele begynner relativt søtt og friskt, med preg av vanilje, pærer, lyse karameller og snev av grønne urter. Smaken går så ganske fort fra forholdsvis søtt til friskt og en anelse bittert. Det at den beveger seg bort fra det søte kler den egentlig godt, siden man da slipper den litt kvalmende følelsen som tidvis kan oppstå i lignende whiskyer. Eplemost (fra konsentrat) og en svak anelse papp. Vann gjør smaken mer generisk, men dette er jo tross alt en enkel blend. En anelse lakris, sukkerrør, eucalyptus og appelsinskall.

Konklusjon:
Med tanke på de relativt lave forventningene jeg hadde, kan jeg med hånden på hjertet si at det er mer enn nostalgi som gjør meg positiv til denne. Hvis man skal kjøpe en billig blend på polet for å drikke den neat eller med en skvett vann tror jeg jaggu dette er det beste alternativet. Hovedstyrken er balansen mellom søtt, syrlig og fruktig, selvfølgelig uten at det skal tolkes som at whisyen har voldsomt mye egenart eller kompleksitet.

74/100

– Rasmus