Bells Whisky

Uansett hvor mye vi skulle ønske at julen er høytiden for god whisky, vet vi at den ikke alltid er det. Man kan selvfølgelig skjenke seg en dram når man er trygt hjemme i egen stue, men under alle selskapelighetene er ting gjerne litt tristere. Du besøker folk som i beste fall byr på en skvett Ballantine’s eller Glen Scanlan. Julen er den tiden av året der man ikke merker stort til den rivende utviklingen whisky har vært gjennom de siste årene. Et betimelig spørsmål er da om julen faktisk har blitt verre på smaksfronten. La oss undersøke om fars flaske med Bell’s var av et annet kaliber på begynnelsen av 80-tallet enn den er nå.

Historien om Bell’s begynner som vanlig med en liten løgn. På flasken(e) står det klart og tydelig at whiskyens historie begynte i 1825. Det var riktignok da Thomas Sandeman (et etternavn som portvinsdrikkere med rette vil kjenne igjen) åpnet en vin- og spritbutikk i Perth, som etter hvert skulle bli opphavet til Bell’s. Problemet er at Arthur Bell, mannen bak både navnet og whiskyen, først ble ansatt i 1845, og at selskapet først skiftet navn til Bell’s i 1865, da Arthur Bell hadde fått aksjemajoritet. Ut fra produsentens egen logikk kan man trygt skrive Estd. 1922 på en flaske med Gjoleid. Arcus var riktignok skilt ut fra Vinmonopolet da de begynte produksjonen av Gjoleid, men meh, kunstnerisk frihet er visst lov i whiskysammenheng.

Denne gangen gjør vi, som dere sikkert skjønner, ting litt annerledes. Siden det er jul angriper jeg Bell’s i ekte Dickensiansk ånd, og inviterer et spøkelse fra fordums julefeiringer: en tapning av Bell’s fra begynnelsen av 80-tallet. Blends var ofte bedre før, men man kan ikke stole blindt på eldre flasker av denne typen. Det er fordampet en del fra flasken jeg har foran meg nå, så korken kan ikke ha vært helt tett. Dette kan ha negativ påvirkning på både lukt og smak. Den lille pappbiten i korken kan også sette smak over tid. I dette tilfellet ser den ikke så aller verst ut – den er riktignok litt brun i kantene, men jeg har sett mye verre. Flasken ser også ut til å ha vært utsatt for trykkforandring (plasten buler ganske mye innover), noe som får den til å se litt traurig ut.

Presentasjon:
Hvis man ser bort fra noen kosmetiske forskjeller på kork og etikett er presentasjonen ganske lik på begge whiskyene: Fargen er den samme og viskositeten er tilnærmet lik. Den eldre tapningen holder riktignok 43 %, sammenlignet med den nye som bare holder 40 %. Den gamle tapningen skal også ha en fjær i hatten for å oppgi fire av de viktigste destilleriene for blenden (i hvert fall da den gamle utgaven ble produsert): Dufftown, Bladnoch, Blair Athol og Inchgower.

Lukt:
Vår tids utgave fremstår som en relativt generisk skotsk blend på nesen. Et lite spritstikk, corn flakes og raffinert sukker. Det er også noen relativt trivelige fruktige nyanser her, som gir den litt karakter. Først og fremst pære, men også litt eple, litt banan og litt appelsin. I tillegg er det et parfymert preg her som ikke harmonerer voldsomt godt med fruktene, men som heldigvis ikke ødelegger noe særlig. Til sammenligning er den gamle utgaven et par hakk fruktigere og fyldigere. Det lukter rett og slett mer bourbonfat av den. Vanilje, karamell, gule epler, aprikos, maltdrops, hvit pepper og ganske mye mint. Dessverre har pappen i korken også satt sitt preg her, og sammen med et ganske kraftig preg av oksidasjon/OBE, mest i form av terpentin og blekk, gjør det whiskyen relativt krass på nesen. Luft og tid hjelper, men de dårligere pregene forsvinner ikke. En skvett vann gjør ikke stort for den kontemporære utgaven, utover å dytte parfyme og raffinert sukker litt lengre frem i duftbildet. På den gamle får man et gjensyn med pappen, samt litt furulåg, knekk og madeira.

Smak:
Smaken på den nye er, i likhet med lukten, ganske karakteristisk for dagens blends, men i den positive enden av spekteret. Frisk sitronsyrlighet, karamell, vanilje, røde epler og en god del av det sedvanlige raffinerte sukkeret. Det lille bittet fra alkoholen under veis er egentlig helt ok også, for selv om det gjør whiskyen litt spiss i kantene, slipper man noen utpregede noter av ung sprit. Dessuten hjelper det til med å balansere den raffinerte sødmen. Den gamle varianten er et helt annet beist på smaken enn den nye. Tykk, fylding, delvis vaniljestyrt, men også preget av fordums sherryfat. Rom-aktig muscovadosukker, rosiner, tørket aprikos, sharonfrukt, hermetisk ananas og en feit maltnote i godt samspill med den mer generiske sødmen til grain whisky. Munnfølelsen er herlig tykk, nesten likøraktig. Det er riktignok hint av pappen og oksidasjonen på smaken også, særlig i ettersmaken. Dette stikket av terpentin og vått dasspapir, men før ettersmaken er dette faktisk ganske fornøyelig. Etter man har tilsatt vann blir den moderne tapningen mer generisk, først og fremst i form av mer klassisk grainsødme og litt sitronskall. Ettersmaken blir riktignok litt lengre, men alt i alt var Whiskyen helt klart å foretrekke neat. Pussig nok dukker det opp litt svovel etter man har tilsatt vann i den gamle. Primært i retning av gummi. Munnfølelsen blir også noe tørrere, og man får en svak følelse av støvete fat, som sammen med økt friskhet fungerer måtelig bra. Noe videre introspeksjon er egentlig ikke så veldig lurt. Der alkoholen dekket over oksidasjonen og pappen på en brukbar måte, står whiskyen igjen naken nå.

Konklusjon:
Produsenter av whisky, spesielt blended whisky, liker å påstå at smaken på whiskyen deres aldri endrer seg. Når man har hatt anledning til å gjøre noen sammenligninger a la denne, skjønner man fort at påstanden er humbug. Vår tids tapning av Bell’s står ikke tilbake for de fleste andre billigblends der ute. Faktisk tør jeg påstå at dette er en av de bedre. Litt ekstra fruktighet og relativt god balanse hever den over mange andre. Tapningen fra 80-tallet viser like vel at den hadde langt mer å fare med for 30+ år siden. Flasken min har riktignok ikke blitt behandlet spesielt godt, noe som naturlig nok setter en demper på opplevelsen. Den føles litt som da redaksjonen i Skotsk Taake så Blue Öyster Cult live tidligere i år: Konserten var bra, bevares, men det er liten tvil om at de har tapt seg en del de siste 30-40 årene. Konklusjonen får være at i hvert fall whiskyen var bedre i juleselskaper på begynnelsen av 80-tallet. Perfekt til å vaske bort smaken av overkokte poteter og kabaret.

Moderne Bell’s: 72/100
80-talls Bell’s: Whiskyen er litt for skadet til at jeg vil gi den en karakter, men finner du en flaske fra denne tiden som er i god stand er det all mulig grunn til å tro at den smaker godt.

God Jul!

– Rasmus

Bell’s nettside