Port Charlotte 10 YO, Second Limited Edition

Huh, skulle du ha sett. Selv om Skotsk Taake har vært innom et par tapninger av Bruichladdich og til og med en Octomore, glimrer Port Charlotte med sitt fravær. Sånn kan det ikke være. Siden det originale destilleriet under dette navnet (i perioder også kalt Lochindaal) ble nedlagt for hele 90 år siden er det lett å avfeie betydningen av det, men når vi tenker på at det var operativt i hele 100 år (1829 – 1929) setter det ting litt i perspektiv. Når man leser Alfred Barnards glimrende bok, og suverent beste kilde til informasjon om mange for lengst nedlagte destillerier “The Whisky Distilleries of the United Kingdom”,  får man riktignok ikke inntrykk av at det var et spesielt spennende destilleri på 1880-tallet heller. Om det var fordi destilleriet i seg selv ikke imponerte eller fordi reisefølget til Barnard ikke fikk like varm velkomst der som på andre destillerier blir ren spekulasjon.

En ting Barnard likevel nevner er at det i forbindelse med destilleriet lå flere store lagerbygninger med plass til rundt 5000 whiskyfat. Selv om all Port Charlotte man kan kjøpe i våre dager er produsert på Bruichladdich er det nettopp i noen av disse gamle bygningene whiskyen lagres. Det har vært snakk om at Bruichladdich skal bygge opp det gamle destilleriet igjen, men i mellomtiden må vi klare oss med heavily peated whisky fra moderdestilleriet. Et uttrykk som etter min mening stadig blir bedre, etter en litt småkjip start. 

I skrivende stund finnes det en tapning av Port Charlotte 10 på Vinmonopolet. Den er god den også, men ikke helt lik den jeg beskriver her (selv om de har mye til felles). Dette er en av et såkalt begrenset opplag på 18.000 flasker som utgjorde batch 2 av 10 år gammel Port Charlotte. Whiskyen har ligget på en blanding av bourbon-, sherry-, tempranillo- og vinfat.

Presentasjon:
50 % alkohol, ikke kjølefiltrert og ikke tilsatt farge. Aldersbetegnelse, all info man ønsker seg trykket rett på flasken… Her er det rett og slett ingenting å klage over.

Lukt:
En ting som er ganske interessant med denne sammenlignet med andre, tilsvarende røkte whiskyer, er hvor (i mangel av et godt norsk uttrykk) “in your face” maltlukten er. Det er kanskje ikke overraskende all den tid Bruichladdich gjerne har en veldig maltdrevet karakter, men like vel. Videre er det masse appelsinskall, stjerneanis, svidd bjørkenever, soyaolje, jordkjeller, marshmallows og en liten klype hestemøkk. Lukten er søt, med en frisk bitterhet og behagelig farminess. Vann gjør lukten søtere og mer røykpreget, uten at lukten som helhet blir bedre. Den gjorde seg rett og slett bedre med litt mer bitterhet.

Smak:
Smaken bærer mer preg av den litt snerpete bitterheten man forventer av dette destilleriet, men først og fremst er den langt mer røykfylt enn lukten. En nesten våt bålrøyk, med preg av drivved, spearmint, røkte kamskjell og sot. Sitruspregene her er mer i retning av sitron og grapefrukt enn appelsin, samtidig som det kommer til litt tropisk frukt og en litt støvete, nesten muggen bismak, som tro det eller ei er ganske så god. Hvit pepper, estragon, grønne stikkelsbær, mørk sjokolade og malteddik. Der lukten ble mindre bitter med vann skjer det motsatte med smaken, noe whiskyen nyter godt av. Melne grønne epler, korianderfrø, kvann og enda mer hvit pepper.

Konklusjon:
Med denne whiskyen leverer Bruichladdich sitt eget tilskudd til rekken av klassiske røykfylte standardmalt fra Islay. Dette er kvalitetsmessig fullt sammenlignbart med Ardbeg 10, Laphroaig 10, Lagavulin 16 og Caol Ila 12. Hvilken av disse som er best får være opp til den enkelte. Det høye alkoholvolumet er et solid pluss, mens bitterheten kanskje ikke er noe for alle. Men god er den.

83/100

– Rasmus

Bruichladdichs nettside