Glenesk 5 YO

Når historien om populære whiskydestillerier en dag skal skrives, kommer det ikke til å vies noe plass til Hillside/Glenesk/Glen Esk/North Esk/Highland Esk/Montrose. Det sies at kjært barn har mange navn, men ordtaket nevner ikke at mindre kjære barn kan ha vel så mange. I likhet med nabodestilleriene North Port og Lochside har whiskyen herfra en gang i tiden vært viktig for blends (i Glenesks tilfelle Vat 69), men altså ikke viktig nok til at destilleriene overlevde nedgangstiden på begynnelsen av 80- og 90-tallet. Ingen av de nevnte destilleriene har heller oppnådd noen stor status i maltwhiskyens verden i nyere tid. Selvsagt er alle verdt å smake på, og som jeg var inne på i forbindelse med denne herlige tapningen av St. Magdalene er det spesielt interessant med yngre og/eller nedstrippede tapninger av slike destillerier, da de gjerne kan si mer om hvordan brennevinet som ble destillert for 30+ år siden var.

Med hyppige navnebytter, mange eiere og en periode som graindestilleri (1938-1964) kan man diskutere hva som utgjør et genuint Glenesk-produkt, og om det i det hele tatt er naturlig å sammenligne enkelte årganger med hverandre. Whiskyen som skal under lupen i dag må like vel kunne sies å være omtrent så ekte som det får blitt, all den tid vi snakker om en offisiell tapning fra en tid da destilleriet fortsatt var i drift. Som seg hør og bør fra et destilleri som la ned driften i 1985 er ikke denne flasken med fem år gammel whisky helt ny. Dette uttrykket ble gitt ut på 70- og 80-tallet og akkurat denne flasken er etter alt å dømme fra sistnevnte.

Presentasjon:
40 % alkohol og lys som en hvitvin (vel fargen er kanskje ikke så overraskende for en 5 år gammel whisky).

Lukt:
Da denne flasken ble åpnet for en tid siden luktet det rett og slett ganske j****g av whiskyen, men sånn er det noen ganger med disse gamle flaskene. Heldigvis gikk det over fort, men det er fortsatt noe litt funky gående her: gummihansker, Schweppes Bitter Lemon, limeskall, frimerkelim, shiitake, tokaji og aspartam. Det hele er både fruktig og en smule kunstig på en gang, med en merkelig kompleksitet. Limoncello, Haribo gummibjørner, assortert ugress, marshmallows og stearinlys. En dråpe vann uthever whiskyens florale og urtepregede sider, uten at jeg klarer å sette fingeren helt på hva som er her. Ricola Original, eucalyptus, agave. Lukten blir også flere hakk mer voksaktig.

Smak:
Selv om lukten er engasjerende frister det mindre å smake på whiskyen. Selv om såpe og parfyme kan lukte godt, betyr det ikke at det smaker det – noe som er litt følelsen man får av denne. Nåh, la oss prøve like vel: Det første som slår en er en ganske så markant OBE (Old Bottle Effect), som dessverre gjør det vanskeligere enn man kunne håpet å få et inntrykk av destillatet. Samtidig tilfører det også whiskyen mye positivt: gammel metallboks, shiitake, Earl Grey, lynol, gamle sitrondrops. Alkoholvolumet kan synes å ha falt et prosentpoeng eller to, noe som gjør whiskyen en anelse vannete. Appelsinskall, sukat, syriner, søt hvitvin, syltet muskatt, kardemomme, spisskummen, gjøksyre og masse voks. Også smaken blir mer urtepreget med vann – anis, kanel og en liten anelse chili. Kakaopulver, bjørkesevje og pistasjnøtter.

Konklusjon:
Det interessante her er at whiskyen synes å ha blitt temmet vel så mye av lang tid på flaske som av fatene. Brodden man skulle forventet av en fem år gammel whisky, selv en whisky med et relativt mildt destillat, er så å si borte. Resultatet er at vi sitter igjen med en veldig rund whisky for alderen, som på mystisk vis både er mer kompleks og interessant enn man skulle trodd. Når man vurderer denne flasken opp mot tilsvarende tapninger fra samme destilleri er jeg likevel redd for at dette heller er et unntak enn en regel. Det kan rett og slett virke som bra oppbevaringsforhold og rolig oksidasjon over 30-40 år har gjort den til noe mer enn den var. Samtidig skal man være fornøyd med det man har, og særegenhet, kompleksitet og faktisk også smaken her er så bra at jeg må helt opp på 80-tallet i karakter.

81/100

– Rasmus