SMWS no. 49.9 – Saint Magdalene, 1982 – 1999

En vital og ungdommelig Saint Magdalene, som virkelig tydeliggjør hvorfor dette lavlandsdestilleriet aldri burde vært lagt ned.

SMWS no. 49.9 – Saint Magdalene, 1982 – 1999

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum63,5 %
LandSkottland
DistriktLowlands
DestilleriSaint Magdalene
UtgiverThe Scotch Malt Whisky Society

Hvordan kunne man legge ned destillerier som Brora og Port Ellen? Jeg har vært inne på flere grunner før, og jeg har lyst til å komme tilbake til en av dem i dag: Det var langt på vei etter mange års lagring på spesielt gode fat at whisky fra disse destilleriene virkelig skulle skinne. Man har en tendens til å glemme dette, særlig fordi mulighetene til å drikke unge og råspritdrevne uttrykk fra disse destilleriene er få nå i 2018. Det er ikke sikkert at slike unge tapninger er like gode som 30+ år gamle mesterverk fra samme destilleri, men de er vel så interessante, all den tid de forteller oss noe om hvordan ting var før.

Denne tapningen fra Saint Magdalene er av en slik type. 16 år kan ikke regnes som ungt fra så mange destillerier, særlig i en tid da whiskyene vi tilbys blir stadig yngre, men fra et destilleri som ble lagt ned i 1983 vil de fleste tilgjengelige tapninger (og det er ikke så mange av dem heller) være langt eldre. Når fatlagringen også har vært ganske rolig får man sjansen til å lukte og smake en nedstrippet Saint Magdalene, og spørsmålet dukker opp på ny: Hvorfor i all verden la man ned dette destilleriet?

En stor takk til Martin for å ha donert drammen som skal anmeldes!

Presentasjon:
Som vanlige fra Scotch Malt Whisky Society har flasken en kryptisk kode i stedet for at destilleriet oppgis. Heldigvis finner man oversikt over hva tallene betyr på en drøss med nettsider, som f.eks. denne.  Lys naturlig farge og høyt alkoholvolum.

Lukt:
Den lette lavlandskarakteren med de grønne plantene som har en tendens til å gå igjen hos dette destilleriet er såvisst her også. Det som umiddelbart slår en er hvor tydelig destillatet kommer frem sammenlignet med andre tapninger. Dette er tross alt bare 16 år gammel whisky, noe man ikke så ofte kommer over fra et destilleri som ble lagt ned for 35 år siden. Store mengder sitrus – sitron, grapefrukt, blodappelsin, samt nyklippet grønt gress, kvann, løvetann og eucalyptus. Sammen med det grønne kommer nøttene: macadamia, kastanjer og hassel. Helheten er grønn og bittert syrlig, men det kommer også til lette innslag av honning, maissirup og hint av maltsukker, som bringer inn litt sødme. Noen teskjeer vann (såpass må faktisk til for at det skal ha noen nevneverdig effekt) gjør whiskyen hakket mer skitten og et par hakk søtere. Det er fortsatt det grønne og bitre som regjerer, men vi får nå litt jordkjeller, litt lønnesirup og litt muscovado. I tillegg kommer det til ganske så mye mint.

Smak:
Det høye alkoholvolumet sammen med det spisse destillatet fører til en relativt skarp start, men sammenlignet med lukten kommer sødmen frem litt tidligere og litt tydeligere. Når det er sagt kan dette knapt kalles en søt whisky. Løvetannblader, kvann, solsikkeolje, granbar, sitronskall, fennikel – det er rett og slett noe litt gin-aktig over smaken her (noe som egentlig ikke er så overraskende fra dette destilleriet). Samtidig setter det seg en viss fylde etter hvert, med hint av banan, kokekaffe, 70 % mørk sjokolade (Freia), hasselnøtter, grønne seigmenn, maltsukker og en anelse vanilje. Etter vann (og ikke minst tid i glasset) åpner denne drammen seg noe mer, og får som på lukten litt mer sødme. Rørsukker, mørk bakesirup, knekk og store mengder sitronskall. Der lukten blir mer drevet av mint, er det først og fremst nøtter som får mer plass i smaken. Her kunne man forsøkt å rote seg frem til 10 forskjellige nøtteslag, såpass komplekst er dette, men la oss heller konkludere at alt fra bitre og umodne grønne nøtter til røstede kastanjer gjemmer seg inne i denne eksplosive blandingen av syrlig, bittert og tildels søtt.

Konklusjon:
Dette er en av whiskyene som gjør at jeg ikke forstår meg på folk som nekter å eksperimentere med noen dråper vann. Bak det vanvittige alkoholvolumet skjuler det seg noen preg som rett og slett ikke ville kommet frem, selv etter seriøs oppvarming av whiskyen og timer i glasset. Det som er her, både med og uten vann, er uansett en fabelaktig lavlandswhisky, av den typen man stort sett bare får fra St. Magdalene. Bittert, syrlig, friskt, helt på grensen til å bli for grønn, men så definitivt på riktig side av denne streken. Alle som vil ha et fullstendig bilde av skotsk maltwhisky bør prøve en lavlandswhisky av dette slaget, for her er det et særpreg som ikke finnes andre steder. Finnes det bedre whisky fra dette destilleriet der ute? Jepp, men den relativt unge alderen og det rolige fatet gir et fantastisk innblikk i destilleristilen som eldre og mer komplekse tapninger ikke kan gi. Svaret på spørsmålet i introduksjonen må være at nedleggelsen av Saint Magdalene neppe kan ha hatt noe med dårlige kvalitet på spriten å gjøre.

89/100

– Rasmus

The Scotch Malt Whisky Societys nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises