Highland Park Gordon & MacPhail 8 YO, «The MacPhail’s Collection»
Mangelen på produktinformasjon gjør at man som anmelder noen ganger må bruke grove penselstrøk. Det kommer dessverre ikke denne whiskyen tilgode.
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 40 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Islands |
| Destilleri | Highland Park |
| Utgiver | Gordon & MacPhail |
Så var det tid for en av disse endeløse Gordon & MacPhail-tapningene igjen. Disse som tilsynelatende utgis som et slags forsøk på kontinuitet. Samme etikett til tross for årsvariasjoner, og ditto svært lite informasjon om hver batch. Misforstå meg rett, jeg er ikke egentlig negativt innstilt til disse uttrykkene. Flere av dem, eksempelvis denne Pultneyen og denne whiskyen fra Highland Parks nabodestilleri Scapa, har hatt noe å fare med. Prisen er ofte ganske grei også, noe som må være en forutsetning for å kjøpe en åtte år gammel whisky det ellers ikke verserer voldsomt mye informasjon om. Når jeg gir meg i kast med denne er det like vel med en viss frustrasjon. Hvis denne bloggen på noe vis skal kunne sees på som rådgivende for folks innkjøp hadde det hjulpet med litt mer informasjon om whiskyen, slik at eventuelle interessenter kunne vært sikre på at vi snakker om samme whisky. Nåvel, la oss i stedet se på dette som nok en installasjon i serien “Hvor gøy er det å plukke opp mer eller mindre tilfeldig whisky på utenlandsferie?” En annen arbeidstittel kan være “Er åtte år lang nok sherryfatlagring av en Highland Park?”
Presentasjon:
Som tidligere nevnt er det ikke voldsomt mye produktinfo her. Vi kan konstatere at whiskyen holder beskjedne 40 % alkohol, at den har en ganske pen ravfarge og at vedhenget ikke er allverdens. Kudos for å oppgi whiskyens alder selv om den bare er åtte år!
Lukt:
Auda, sa noen svovel? Det er altså liten tvil om at det inngår sherryfat her, men det spørs om ikke disse fatene burde vært skrotet. Gjennom et mildt nøttepreg, lakris og lukten av stikkelsbær, rips og syntetiske bringebær skjærer det en røff og ubehagelig svovelnote. Her er det både gummi og fyrstikker, dessverre alt for mye av begge deler. Videre dukker det etterhvert opp preg av overmoden mango, samt Highland Parks signaturdufter av lynghonning og mild røyk. Forhåpningene om at en skvett vann vil hjelpe inntreffer dessverre ikke. I stedet for å åpne opp nye dufter som kan konkurrere med svovelen mister whiskyen noe av friskheten, og vi sitter igjen med en bitter og svovelstyrt dram. Hint av sesamolje, nougat og eucalyptus kommer til av nye preg.
Smak:
Heller ikke smaken kommer spesielt godt ut av det. Den relativt tydelige røyken er riktignok litt artig, all den tid den viser hvor røykfylt ung whisky fra Highland Park kan være, men det positive stopper dessverre der. Store mengder svovel, bitre grønne urter, absinthe, svidd gummi, Doc halslinser (lakris), malteddik og rips. Den litt ubehagelige smaken av maltdrops lurer i bakgrunnen, og selv om det er hint av både nøtter og tanniner fra fatet, er disse pregene heller med på å gjøre whiskyen stram og bitter enn god. Heller ikke smaken tåler vann spesielt godt. Svovelen får selskap av smørsyre og bitre brente preg. Whiskyen blir besk og får noen søte noter som rett og slett er ubehagelige.
Konklusjon:
Noen ganger er man glad for å ha anledning til å smake noe uten å ha en helflaske av det. Denne miniatyren på 5 cl er egentlig for stor slik den er, og 65 cl til hadde bare vært trist. I motsetning til de aller verste whiskyene der ute fremkaller ikke denne brekninger, men helheten er såpass bitter og svovelbefengt at det er lite å glede seg over. Her kommer vi dessverre tilbake til problemet med at man ikke vet hvilken versjon dette er. Jeg føler meg tvunget til å anbefale alle å styre unna samtlige whiskyer med denne etiketten, vel vitende om at det kan finnes gode utgaver som ser helt like ut der ute.
39/100
– Rasmus