Scapa Gordon & MacPhail 2000, «Distillery Label»

Det er faktisk hele fire år siden vi anmeldte en whisky fra Scapa sist. Ikke fordi vi har noe mot destilleriet altså, men det er jaggu ikke ofte man kommer over noe derfra. Det er kanskje ikke så rart, når man tenker over det, all den tid blends (spesielt Ballantine’s, der Scapa er en av hovedmaltene) får mye mer oppmerksomhet enn dette Orkneydestilleriet. Eieren (Pernod Ricard) synes uansett mer opptatt av å profilere maltwhisky fra Speyside, noe som kanskje ikke er så rart med merker som The Glenlivet i porteføljen. Scapa har riktignok blitt åpnet for whiskyturister i løpet av de siste årene (destilleriet hadde dessverre ingen besøksmuligheter da redaksjonen i Skotsk Taake besøkte Orkney for noen år siden – jaja, da har vi en unnskyldning for å besøke dette utrolig vakre stykket skotsk natur igjen). Det har også kommet en ny offisiell tapning fra destilleriet i form av “Scapa Skiren”. Dette er dessverre en whisky uten aldersbetegnelse, så vi har ikke hatt noen bråhast med å teste denne. Da frister det mer å vende seg mot uavhengige tappere.

Det finnes heldigvis noen uavhengige tapninger der ute, spesielt fra Gordon & MachPhail, men også tappere som Signatory, Douglas Laing og Scotch Malt Whisky Society har sluppet et anstendig antall varianter. Dessverre kommer jeg så å si aldri over noen av disse flaskene i alskens butikker, og når jeg først gjør det er det gjerne andre ting som frister mer. Det er ikke dermed sagt at Scapa er uinteressant. Den offisielle 16-åringen (nå visstnok på vei ut av produksjon) er en helt grei whisky, og viser til et destillat som helt klart har noe å by på. La oss se hva denne 10 – 12 år gamle tapningen fra G&M har å by på.

Presentasjon:
Fin ravfarge i G&Ms klassiske refill fat-stil. 43 % er også godkjent fra denne tapperen (alternativet blir fort 40 %). En relativt lett whisky i glasset. Flasken oppgir dessverre ikke når den er tappet, men litt roting rundt på internett tilsier at det nok skjedde en gang i 2011 eller 2012

Lukt:
Lett, frisk, sommerlig, men ikke uten karakter. Det første som slår en er hvor vitale fatene er, uten å slå destillatet i senk. Her er det hvit amerikansk eik som gjelder med banan, kokos og vanilje i rikelige doser. Samtidig er malten relativt klar, med en grøtaktig fremtoning, litt i retning av irsk single malt. Alt dette får følge av en lett krydret sprit, med innslag av salt, kardemomme, hvit pepper, honning og sitron. Riktig så trivelige dufter faktisk. Med en skvett vann kommer det til nye preg av grapefrukt, muscovado og pærer, samt et ørlite blaff av røyk (overraskende nok). Lukten blir kanskje hakket mindre kompleks, men balansen blir bedre.

Smak:
Smaken jobber svært parallelt med lukten, og man kjenner seg godt igjen umiddelbart. Den største forskjellen er hvilke av smakene som dominerer. Dette er nemlig en svært salt whisky, som sammen med en kraftig sitronsmak nesten drar assosiasjonene mot tequila (men heldigvis ikke for langt i den retningen). Røde epler, banan, vanilje, cayennepepper, kardemomme, muskatt og et lite hint krutt. En fin eikebitterhet gjør den ellers lette whiskyen tørrere mot finishen. Med vann blir whiskyen noe glattere. Sødmen trenger gjennom krydderet og saltet demper seg. Marshmallows, grapefrukt og enda mer honning. Mot ettersmaken kommer heldigvis den etterlengtede bitterheten og saltsmaken mer til sin rett igjen, sammen med en kraftig muskattnote, dette svake blaffet av røyk fra lukten og et godt og mer vitalt maltpreg enn da whiskyen var bar. Munnfølelsen blir også mildt voksaktig.

Konklusjon:
En god krydret hverdagswhisky som sikkert hadde gjort seg helt strålende på fisketur eller til mat. Faktisk er det noe som minner litt om Old Pulteney 12 over denne her, om enn i en litt mer direkte og nedstrippet versjon. Etter min mening er denne et par små hakk bedre enn den offisielle 16-åringen, med litt kraftigere krydder og bitterhet. Dette er nok ikke en whisky jeg hadde brukt voldsomt mye penger på, men det er heller ikke meningen. Dette er rett og slett et forholdsvis billig alternativ til assorterte standardwhiskyer. Sånn sett står den seg bra.

76/100

– Rasmus

Gordon & MacPhails nettside