Old Pulteney Gordon & MacPhail 8 YO

Når man snakker om destillerikarakter handler dette om mer enn de tekniske kvalitetene til en råsprit, det handler også om hvilket uttrykk produsenten har dyrket. Gi to forskjellige master blendere et sett med forskjellige whiskyfat fra et destilleri, og sjansen er stor for at de blander seg frem til helt forskjellige uttrykk. Det er lett å tenke at destilleriet selv sitter på fasiten for hva som er det “riktige” uttrykket, men i en del tilfeller finnes det argumenter for at det motsatte er tilfellet. Lenge før Old Pulteney lanserte sin første offisielle single malt i 1997 (Old Pulteney 12) hadde den uavhengige tapperen Gordon & MacPhail to mer eller mindre standardisert uttrykk i Old Pulteney 8 og 15. Selv om dette ikke er offisielle tapninger fra produsenten var det G&M som var først ute med å sette en standard og introdusere den for de whiskydrikkende horder. Kanskje det er nettopp denne miniatyrflasken som er den mest ekte varianten av Old Pulteney?

Denne whiskyen er dessverre ikke til salgs på Vinmonopolet, men det er slett ikke uvanlig å se den i spesialistforretninger rundt omkring i Europa, enten som helflaske eller som miniatyr. Som vanlig når det gjelder whisky fra Gordon & MacPhail kan tapperens offisielle butikk i hjembyen Elgin anbefales. Det samme gjelder Juul’s Vin & Spiritus i København.

Presentasjon:
Nedtonet og uforfalsket ravfarge, slik det gjerne er fra uavhengige tappere. I typisk G&M stil holder den bare 40 %, men siden dette er et slags standardprodukt og en etterlevning etter en tid da de aller fleste single malts holdt 40 % får det være greit. Ok vedheng, som står i stil til alderen.

Lukt:
Selv med en annen fatpolicy er dette umisskjennelig Old Pulteney fra første sniff. Siden dette tross alt er en relativt ung whisky som sannsynligvis har ligget på relativt rolige bourbonfat er det imidlertid ikke så rart at karakterene til selve destillatet er tydelige her. Bakte gule epler med pepper, grillet banan, vanilje, plommesyltetøy, marspian og et ørlite pust av salt sjø i bakgrunnen. Lukten er først og fremst fruktig, men med noen diffuse kryddertoner i bakgrunnen som trekker tankene mot kinesisk “7 Spice Mix”. Med vann kommer det hint av diesel først, før vi får noen nye milde preg av voks, smørkaramell, kalk, tropiske seigmenn og “English Breakfast Tea”.

Smak:
Bar kan smaken deles opp i tre ganske adskilte deler: En fruktig start, med preg av epler, jaffa-kaker, marmelade, ananas og stikkelsbær leder an. Frukten gir seg fort, og slipper til klassiske noter av amerikansk eik – særlig vanilje, marshmallows og kamfer. Den amerikanske eiken trekker seg også ganske fort tilbake, og vi sitter igjen med en mer krydret ettersmak med en god del limeskall, tørket cayennepepper, grønn te og en liten klype salt. Ettersmaken er nokså tørr og relativt kort. Litt vann gir whiskyen en merkbart raffinert sødme, sammen med et en liten håndfull syntetisk godteri og hermetiske mandariner. Det hele blir også hakket saltere, noe som sammen med bitterheten hindrer den nye sødmen fra å ta alt for stor kontroll.

Konklusjon:
Dette er egentlig en ganske fornøyelig whisky, til tross for den litt korte smaken. Man kjenner igjen destilleriet, men jeg synes vitaliteten i denne tapningen kler destilleriet bedre enn enn den litt i overkant søte og tunge 12-åringen.  Samtidig som den er ungdommelig er den like vel avrundet nok til at det funker like vel. Balansen er kanskje ikke 100 % spot on, men med en whisky som dette er nok ikke det meningen heller. En liten villbass altså, som jeg gladelig anbefaler for uformelle sammenkomster. I hvert fall hvis prisen er riktig.

77/100

– Rasmus

Gordon & MacPhails nettside

Old Pulteneys nettside