The Black Grouse
Serien med berømte ryper vokser stadig, noe som utvilsomt er med på å gjøre blendutvalget mer spennende. La oss se hvordan en av verdens mest solgte whiskyer gjør seg med litt ekstra røyksmak.
Nosinginfo
Type | Blend |
Alkoholvolum | 40 % |
Land | Skottland |
Distrikt | N/A |
Destilleri | N/A |
Utgiver | Edrington |
Rypa burde være kjent for de fleste, både fuglen og den berømte rypa på en av verdens mest solgte whiskyer – ‘The Famous Grouse’. Et problem som stadig dukker opp nå som engelsk setter større preg på dagligtalen vår er at det finnes en del ord på engelsk som vanskelig lar seg oversette. Vel, her har vi endelig eksempel på et ord der engelsk kommer til kort. Det kan nemlig virke som de ikke har tatt seg bryet med å navngi alle skogs- og fjellfuglene. Det å kalle orrfugl ‘sort rype’ er ikke akkurat kreativt (eller spesielt presist selv om begge er hønsefugler). Akkurat for denne whiskyen er det imidlertid like greit at engelske ornitologer tok en rolig dag, all den tid betegnelsen ‘black’ allerede forbindes med røyksmak i blends: Primært i forbindelse med Johnnie Walker Black Label (og den enda mer røykfylte Double Black) og til dels Black Bottle (ihvertfall slik den opprinnelig var).
Gjerne beskrevet som en peated utgave av The Famous Grouse – en del kilder hevder det inngår whisky fra flere Islay destillerier i tillegg til åpenbare Glenturret. Som med de fleste andre blends kan vi anta at den inneholder whisky fra en drøss med andre destillerier også (man kan naturligvis spekulere rundt hvorvidt Edrington har avsett noe Highland Park eller Macallan). Når det er sagt handler ikke egentlig blends flest om å smake seg frem til hvilke destillerier som inngår i mixen. La oss håpe de i det minste har gjort en god jobb med å sette den sammen.
The Black Grouse ble for en tid siden byttet ut med det nye uttrykket ‘The Famous Grouse Smoky Black’. Undertegnede har dessverre ikke smakt den, men er fristet til å tro at dette handler mer om å advare om (eller promotere) at dette er en røykpreget whisky, enn noen voldsomme endringer i oppskrift. Dette blir imidlertid pur spekulasjon. The Black Grouse kan fortsatt kjøpes på Vinmonopolet for 450,- (januar 2018).
Presentasjon:
Alt man forventer av en relativt standard blend. I det minste er det bilde av en flott orrhane på etiketten, noe en som både liker fugler og whisky kan sette pris på.
Lukt:
Likhetene med standardtapningen er åpenbare, med den klassiske følelsen av saftig sherry dynget ned i raffinert sukker og et litt surt kornpreg. Akkurat slik den gjengse whisky soda-drikkeren liker det (*kremt* hei Pappa). Sitron, vanilje, ferdigmalt sort pepper (du vet de kjipe små pakkene som smaker litt støv og litt fjøs?), knekkebrød og overmodne epler. Det som primært skiller den fra standarden er, ikke uventet, et merkbart røykpreg. Et blaff av torvrøyk, østers, brente urter og jod. Røyken gjør seg godt, og kansellerer noen av de mindre gode pregene man vanligvis møter i The Famous Grouse. En skvett vann driver orrfuglen i en mer syrlig retning, samtidig som røyken blir mer subtil, men også bedre integrert. Sammen med litt vanilje gjør dette at balansen nå er ganske god.
Smak:
Lukten ga forhåpninger, og førsteinntrykket på smaken er ikke helt tapt bak en stol. Også her virker det som røyken ihvertfall bidrar til å glatte over de litt røffere sidene av whiskyen. Raffinert sukker, fruktkjøtt av sitron, malteddik, grønn pepper, kvann og litt papp – alle velkjente smaker i mange blends i dette segmentet. Samtidig har vi røyken da – primært fornemmelsen av et vått bål, med en anelse ozon, kull og torv. Som på lukten gjør det seg ganske bra med en skvett vann. Den raffinerte sukkersødmen er riktignok fortsatt litt forstyrrende, men røysmaken fungerer bra med det søte og mildt syrlige. Hint av grønne urter og eiketanniner.
Konklusjon:
Dette er faktisk en ganske så bra blend. De ungdommelige pregene gjør den ikke til noen åpenbar utfordrer til røykpregede blends som Johnnie Walker Black Label, men det er ingen grunn til å spytte i glasset av dette her. Jeg mistenker også at denne kan gjøre seg svært bra med en isbit eller litt Farris, noe som slett ikke er en dårlig side ved en blend. Er den verdt 450 kroner? Tjah, i dagens marked kan man gjøre langt dårligere kjøp. I grunnen kan både denne og The Naked Grouse godt anbefales i denne klassen.
74/100
– Rasmus