Black Bottle

En billig blend som inneholder mye whisky fra Islay - bør ikke det være et godt kjøp? Det kommer litt an på hvordan man ser det og hva den skal brukes til.

Black Bottle

Nosinginfo

TypeBlend
Alkoholvolum40 %
LandSkottland
DistriktN/A
DestilleriN/A
UtgiverBurn Stewart Distillers

I 1879 lanserte brødrene Graham i Aberdeen blenden Black Bottle. På den tiden drev de først og fremst med import av te. Selv om te og whisky er to ganske forskjellige drikkevarer var nok ikke overgangen så unaturlig som man kanskje kunne trodd. Begge deler handler om en forståelse av smak og lukt, om kunsten å plukke de riktige smakssammensetningene og om å markedsføre dem riktig. Graham-brødrene visste nok hva de drev med, for bare to år etter whiskyen ble sluppet stoppet de med te-import, og dedikerte seg 100 % til whisky. Te kan være godt det, men jeg er nok ikke den eneste som synes at whisky var et bedre valg.

Navnet “Black Bottle” kom, ikke overraskende, av at flasken var sort (i likhet med Black & White er det altså mantraet “keep it simple, stupid” som gjelder). Som vi alle har erfart er imidlertid ikke “enkelt” alltid så enkelt. De sorte flaskene Graham-brødrene brukte var produsert i Tyskland, så da første verdenskrig brøt ut i 1914 måtte de gå over til lokalproduserte grønne flasker. Det var først i 2013 at den nåværende produsenten Burn Stewart Distillers gikk tilbake til sort flaske. Ironisk nok betyr dette at “Black Bottle” bare har tilbragt drøyt 35 år av sitt ca 135 år lange liv på sort flaske.

Smaksmessig er Black Bottle rettet mot whiskydrikkere med sans for røyksmak. Det hevdes at blenden inneholder whisky fra alle destilleriene på Islay (sannsynligvis med unntak av Kilchoman), men det er mye som tyder på at dette er litt overdrevet. Det er nok i hvert fall liten grunn til å tro at det er merkbare mengder fra alle destilleriene.

Miniatyren denne anmeldelsen er basert på er produsert før de endret uttrykket i 2013, både på design og visstnok også smak. Black Bottles standarduttrykk finnes ikke på Vinmonopolet, men de har en 5 år gammel variant av denne som vi prøver å komme tilbake til senere.

Presentasjon:
Litt brun fargetilsetning er det her, men whiskyen er heldigvis relativt lys. Denne grønne flasken (som egentlig burde vært sort) skjuler dette fint for folk som forventer at whisky skal ha mest mulig karamellfarge. Ellers er dette en typisk blend på godt og ondt.

Lukt:
Uansett om alle destilleriene på Islay inngår eller ikke er det lite tvil om at det er Islaywhisky med i blandingen her: Røyk, torvmyr og sjøsprøyt kjemper om oppmerksomheten med mørk karamell, sitron, hvitvinseddik og appelsinskall. Jeg finner også preg av brente urter (noe som drar tankene litt i retning av Caol Ila) og floral parfyme (som kan minne om Bowmore), men det er først og fremst grain whiskyen i blandingen, med sin rafinerte sukkersødme som stikker seg ut som noe som ikke er helt integrert i resten. Litt marsipan og hint av brent papp kommer også frem etter hvert.

Vann gjør røyken litt kraftigere på lukten, men henter også frem mer syrlighet i retning sitronskall og eddik. Det kommer også til preg av bitter eik, hasselnøtter og varmt treverk, noe som kan tyde på at det er en dæsj eller to av eldre whisky involvert her. Dessverre er det også noen hint av våt ull og sure sokker, noe de godt kunne spart seg for.

Smak:
Også smaken bekrefter over en hver tvil at det er en del Islaywhisky i blandingen, med en start som kan minne om både Caol Ila og Ardbeg, og en finish som går mer i retning av Bowmore. Vanilje, torvrøyk, champignon, hvitvinseddik, salt, banan, grønn pepper, salvie og hint av kokos. Litt skuffende er det bare i starten og ettersmaken Islay-pregene gjør seg skikkelig bemerket, mens smaken nærmest fordufter inn i tamme grainsmaker flere sekunder i midten. Helheten er også litt i overkant syrlig.

Der lukten ble mer røykfylt med vann går smaken i motsatt retning, og jeg sitter igjen med en sursøt blend med utpreget smak av ung grainwhisky og hint av røyk i bakgrunnen. Banansmaken og eiken blir kraftigere, sammen med rafinert sukker og sitron.

Konklusjon:
Black Bottle viser hvor vanskelig det kan være å jobbe med røykfylt Islaywhisky uten nok andre balanserende maltwhiskyer i blenden. Røyken, torven og saltet er utvilsomt med i smaken, men det er ikke intgrert godt nok med grainwhiskyen. Etter litt tid i glasset føles det som man sitter igjen med en relativt A4 blend som er sminket med litt Ardbeg, Caol Ila, Bowmore og en ørliten dæsj Lagavulin. Det er heller ingen tvil om at dette i hovedsak er ung maltwhisky og en relativt stor andel grain whisky. Er Black Bottle helt ubrukelig da? Nei, det er den ikke, for hvis man vil ha en longdrink med merkbar røyksmak vil jeg tro at denne kan gjøre jobben ganske bra. Neat opplever jeg den også som litt hissigere enn f.eks. MacLeods 8 år gamle Islaywhisky, så er man på jakt etter røykfylt whisky på budsjett kan dette være et alternativ. Den bør imidlertid ikke tilsettes vann hvis man vil ha mest mulig utbytte av røyksmaken. En whisky som virket lovende først, men som ikke tålte så godt å utforskes i dybden. I en annen setting kan det hende den hadde fungert bedre.

62/100

– Rasmus

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises