Linkwood Gordon & MacPhail 15 YO

Vi har vært inne på Speyside-destilleriet Linkwood noen ganger tidligere. Først i bloggens spede barndom, med en svært bra tapning i Rare Malts Selection, via Johnny Walker Green Label, til en 15-åring fra Coopers Choice. Selv om Rare Malts-Linkwooden var riktig så bra, og The Managers’ Choice-tapningen utgitt i 2009 også holder mål og vel så det, er dette et destilleri jeg fortsatt har tilgode å se storheten ved. De gangene jeg har vært borti whisky herfra ellers har det vært en emmen floral, litt kompostaktig greie, som jeg ikke har klart å forsone meg med. Man kan riktignok forstå at denne typen whisky kan gjøre seg bra i blends. Destillater med relativt rendyrket karakter gjør ofte det. I tillegg går det sikkert an å la det florale skinne igjennom i en blend samtidig som andre whiskyer dekker over komposthaugen. Når det er sagt finnes det sikkert noen fabelaktige gamle Linkwoods der ute, som jeg ikke har hatt anledning til å prøve. Hvis noen har lyst til å dele…

Som alltid med disse miniatyrene er det ikke godt å vite hvilken årgang det er snakk om. Heldigvis er det en viss grad av kontinuitet i disse semi-offisielle tapningene til Gordon & MacPhail, så vi får tro at det som gjemmer seg i flasken har mye til felles med andre tapninger med lik etikett.

Presentasjon:
43 % alkohol er som ventet fra denne serien med Gordon & MacPhail-tapninger. Noe som skaper litt forsiktig optimisme er den pene mørke fargen på whiskyen. Her må det være mer enn ett sherryfat involvert i mixen.

Lukt:
Joda, whiskyen har nok sett et sherryfat eller tre, men det første som slår en er hvor ungdommelig whiskyen er. Selvfølgelig er det sant at innholdet er minst 15 år gammelt, men førsteinntrykket tilsier heller 10-12. En mildt spritdrevet start, med innslag av malteddik og terpentin. Heldigvis er dette en av whiskyene som åpner seg over tid. Brent sukker, rips, kamfer og store mengder assortert sitrus. Den ventede komposthaugen er her, men det skjuler seg foreløpig ganske godt i bakgrunnen. Kalk, cola, fersk ingefær, lakrisrot og kandisert pære. Noen dråper vann gjør at whiskyen føles et par år eldre. Innslag av mørk sjokolade, solbær, toast og noe lett parfymert.

Smak:
Starten er egentlig ganske pen her, der det florale og fruktige spiller relativt godt på lag, og får støtte fra litt old-school bitterhet. Etter lukten er ikke pregene av fudge og ingefær så overraskende. Det man ikke forventer er alle plantepregene – rabarbra, løvetann, kvann og stangselleri. Bitterheten er tiltalende på sin måte, men whiskyen føles fort litt spinkel. Etter hvert kommer det til nyanser av sur appelsin, maltsukker, pære, sennepsfrø, grønn te og et litt pussig hint av kullrøyk. Smaken og munnfølelsen blir hakket fyldigere med vann. Det er fortsatt ikke snakk om noen sherrybombe, men milde preg av kandisert frukt, solbær og eiketanniner indikerer at det nok har vært hetvin fra jerez på noen av fatene en gang i tiden. Sødmen er behagelig avstemt, bitterheten demper seg et lite hakk og helheten er egentlig ganske god. Hvit pepper og litt honning. Det som skjemmer litt er et parfymert, floralt preg som surrer rundt i bakgrunnen.

Konklusjon:
Det er egentlig noe litt trivelig ved denne Linkwoodens rolige minimalisme. Fatene gjør liksom akkurat nok for å roe destillatet, uten å ta kontrollen fullstendig. Presentasjonen er altså ganske pen, en klassisk old-school whisky uten masse juksing med revitaliserte fat. Problemet for min del blir like vel at Linkwoods destillat ikke helt er min greie. Uten parfymen og hintene av kompost kunne dette vært en flott whisky. Resultatet nå blir alt i alt en god dram som samtidig lider litt under sitt eget opphav. Er du en av dem som faller for Linkwoods stil kan du imidlertid trygt handle. Det er nemlig liten tvil om at dette produktet har kvaliteter.

72/100

– Rasmus

Gordon & MacPhails nettside