Johnnie Walker Green Label

I motsetning til resten av Johnnie Walkers utvalg er ikke Green Label en blended whisky. En blended whisky (eller “blend”) er en blanding av en eller flere maltwhiskyer og en eller flere “grain whiskyer”. Der en maltwhisky må være produsert på maltet bygg kan en grain whisky være produsert på andre kornsorter, som f.eks. hvete, mais og rug. Kort fortalt har man tradisjonelt produsert blends både fordi grain whisky er billigere enn maltwhisky, og fordi man gjennom denne produksjonsmetoden kan bygge bro mellom forskjellige malts og fjerne noen av de litt røffere pregene. Det er tross alt ikke alle som liker de mer rendyrkede smakene man finner i mange malts. Mer om dette en annen gang.

Johnnie Walker Green Label er en blanding av maltwhiskyer uten noe grain whisky i mixen. Dette omtales gjerne som “vatted malt”, “blended malt” eller “pure malt”. Alle whiskyene som inngår i denne vattingen er minst 15 år gamle, og produsenten har vært hyggelig nok til å skrive hvilke whiskyer som inngår i Green Label på innpakningen – Cragganmore, Linkwood, Caol Ila og Talisker. Vi har tidligere anmeldt whiskyer fra tre av disse destilleriene, og alle har fått gode karakterer. Spørsmålet da må være: er det verdt å blande whisky fra disse destilleriene, eller er dette synd og skam?

Utseende:
Mørk og klar. Man får egentlig det man forventer fra Johnnie Walker: Et produkt tilpasset et publikum som vil ha whiskyen sin kjølefiltrert og fargetilsatt.

Lukt:
Neat åpner Green Label med en relativt mild, men søt, frisk og lett tørr lukt.Jeg plukker opp belgisk melkesjokolade, pærer, marshmallows, litchi, nypete, blodappelsin, karamellpudding og svak torvrøyk. Det er også preg av både bourbon og halvtørr sherry. Med vann merker man dessverre ingen kraftig endring. Lukten blir mildere, røyken litt mer fremtredende og jeg finner en svak lukt som kan minne litt om koriander.

Smak:
Til å begynne med kommer det masse sort pepper, karamellpudding, eik, valnøtter og en subtil saltsmak. Ettersom smaken utvikler seg blir whiskyen noe mer fruktig, først og fremst i form av kiwi, men også litchi, pære og blodappelsin, før den runder av med mild røyk og et relativt tørt og behagelig maltpreg. Med vann kommer pærene og nypene frem også i smaken, sammen med malt, sherry, salt og litt tydeligere røyk. Smaken sitter overraskende lenge igjen i munnen til å gjennomgående være såpass mild.

Konklusjon:
Hvis målet med denne whiskyen er å være lettdrikkelig og behagelig synes jeg produsenten har gjort en god jobb. Man kan rett og slett sette pris på Johnnie Walker Green Label hvis man ikke har noen spesielle preferanser ift whisky, eller hvis man har lyst på noe som er realtivt nøytralt. I perioder med mange smaksmessige utfordringer kan den også brukes til å nullstille smakssansen litt. En annen grunn til at dette kan sies å være en whisky “for alle” er den med toner av speyside og highlands i hovedsmaken, og Islay og Isle of Sky i ettersmaken, bør kunne falle i smak hos de fleste. Her ligger imidlertid også en av begrensningene med denne whiskyen: i mange situasjoner kan den rett og slett fremstå som litt for tam, litt for harmløs. Ingen kommer til å bli sjokkert, verken i positiv eller negativ forstand. Jeg tror man trenger en whisky eller to av denne typen i samlingen. Det finnes utvilsom mer spennende og kompliserte whiskyer der ute, men noen ganger er det trivelig med en whisky som rett og slett bare smaker og lukter godt. Det gjør Johnnie Walker Green Label.

Addendum 5/5 2013: Rent teknisk står jeg inne for anmeldelsen slik jeg skrev den i november. Samtidig er dette en whisky som jeg rent subjektivt synes smaker veldig godt. Grunnet de åpenbare begrensningene jeg tidligere har nevnt er det grenser for hvor høyt jeg kan gå karaktermessig, men det føles rett og slett uærlig å «bare» gi den 77/100.

82/100

– Rasmus

Johnnie Walkers hjemmeside