Laphroaig 16 YO

Laphroaig kan være et frustrerende destilleri. Det beste som kommer derfra er særegent bra, helt på høyde med det beste fra naboene Ardbeg og Lagavulin. I likhet med Ardbeg kommer det imidlertid mye tant og fjas derfra om dagen. Tiden da man kunne snakke om trygge destillerier, som alltid leverte kvalitet er mer eller mindre over. Mer enn noe annet sted merker man dette med røykfylt whisky fra Islay (og Isle of Skye). Utover whiskyer med åpenbare svakheter (som Laphroaig Select) er det andre variasjoner man må vurdere før man napper med seg en Laphroaig. De to viktigste spørsmålene man bør prøve å få klarhet i er hvorvidt whiskyen primært har ligget på sherryfat (et tema jeg har sterke meninger om, men som får vente til en mer relevant whisky) og hvorvidt whiskyen er av det fruktige eller tørrere slaget. Det er ingen fasit for hva som er bra eller dårlig her, men folk vil helt klart ha preferanser.

Siden denne 16-åringen ble gitt ut i forbindelse med destilleriets 200-års jubileum, og derfor mer eller mindre samtidig som den nye 15-åringen, er det grunn til å forvente noen fellesnevnere med denne whiskyen. Vi snakker altså Laphroaig av det relativt fruktige slaget. Man kan også være fristet til å føle en viss skepsis siden denne 16-åringen er en såkalt “Travel Retail Exclusive”. Flyplasser og ferger er som kjent ikke stedene man vanligvis finner det ypperste innen whiskykvalitet. Samtidig er det litt stas at denne, i likhet med 21-åringen som også ble gitt ut omtrent samtidig kommer på halvflaske. Da er det liksom ikke like skummelt å plukke opp en flaske.

Presentasjon:
Aldersbetegnelse og 43 % er positivt, kanskje spesielt på en taxfreewhisky. Som alltid kunne man like vel kanskje ønsket seg 48 % i stedet, som en del andre Laphroaigs holder. Laphroaig 16 er også tilsatt farge. Hvorfor?

Lukt:
I likhet med den samtidige 15-åringen er dette en ganske fruktig Laphroaig, men eplene og pærene må heldigvis vike for det maritime, røyktunge og ikke minst medisinale. I hvert fall til en viss grad. Kamfer, gule plommer, hamp, jod, vanilje, sitronekstrakt og et lite hint av maling. Selvfølgelig er det masse torvrøyk, salt, sjø og ozon her også, noe annet hadde vært rart i en Laphroaig. Med vann får røyklukten følge av litt sot, samt at det kommer til noen nærmest pasjonsfruktatige tanniner. Det skjer ikke stort mer med lukten, men begge deler tilfører utvilsomt whiskyen noe positivt.

Smak:
Hvorfor insisterer Laphroaig på å tappe whiskyer som denne ved 40-43 % alkohol? Man kan ikke annet enn å bli litt skuffet når man går fra en såpass intens og sammensatt nese til en smaksankomst som best kan beskrives som ‘kuet’. Alt man forventer er her – torvrøyk, salt, kamfer, jod, kalk og vanilje. I likhet med 15-åringen er det også et visst grønt preg her, primært salvie, samt eplene og pærene fra lukten. Man skulle bare ønsket seg at en whisky styrt av såpass barske smaker hadde smakt litt mer. Også smaken får et lite løft etter noen dråper vann. Whiskyen får en fyldigere munnfølelse og smaken blir mer direkte. Spearmint, limeskall, østers og raffinert sukker. Ettersmaken er forholdsvis mild og dessverre ganske kort.

Konklusjon:
Denne whiskyer havner dessverre litt mellom to stoler. Den klarer hverken å kapitalisere helt på vital ungdom (som Quarter Cask) eller elegant alderdom (som Laphroaig 21). Begge deler er alkoholvolumets skyld – et godt eksempel på hva fem skarve prosentpoeng kan bety. Så kommer spørsmålet da: Hvor mye skal en egentlig ganske velsmakende whisky trekkes for å ha blitt tilsatt for mye vann? Selv velger jeg å gi den poengsummen under, som en slags blanding av en anbefalelse til deg, og en smekk på lanken til destilleriet.

79/100

– Rasmus

Laphroaigs nettside