Laphroaig 15 YO 2015

Det ville ha vært en surrealistisk følelse, det å våkne opp fra de døde en times tid og observere sitt livsverk 200 år etter man begynte på det. I 1815 ble drømmen til brødrene Donald og Alexander Johnston en realitet: De hadde opprettet sitt eget destilleri på Islay, et destilleri som skulle bli en institusjon i det nye milleniet. Entusiaster fra hele verden setter penger på sparekonto, for en dag å kunne reise til en klynge hvitmalte hus på en liten øy i de indre Hebrider. De trer så på seg et par gummistøvler, og vandrer ut i myra bak husklyngen, myra der hardtarbeidende skotter har lempet torv gjennom generasjoner. Alt dette bare for å kunne plante et lite flagg i en av verdens minste tomter. Så brødrene Johnston for seg at folk en dag kom til å valfarte til stedet de en gang satte opp destillasjonspannene sine, i et forsøk på å tjene penger til sitt daglige brød? Neppe.

200 år har gått, og Laphroaig feirer det med en god blanding av kjærlighet til sine tilhengere og tradisjonell skotsk higen etter penger. Destilleriets fans ville ha tilbake 15-åringen som forsvant i 2009. I motsetning til kultklassikere som Crystal Pepsi og Grandiosa uten paprika leverte Laphroaig. Her er den igjen; en whisky jeg selv avskrev mens den fortsatt stod i hyllene, men som gjorde meg nostalgisk og nesten litt tårevåt etter gjensynet (eller kanskje heller gjensmaken) for et knapt år siden. Fans av den gamle 15-åringen fryder seg, noe de som eier Laphroaig i dag (Beam Suntory) vet alt for godt. Siden det “bare” ble tappet 72.000 flasker (i denne omgang) koster whiskyen naturlig nok litt mer. Nåh, hvis den er god nok blir de sikkert tilgitt av sine tilhengere.

Denne versjonen av Laphroaig 15 kan i skrivende stund kjøpes på noen Vinmonopol for 1000,- (august 2015)

Presentasjon:
Det er ikke noe særlig å tilføye til presentasjonen av den tidligere 15-åringen. 43 % alkohol, kjølefiltrering, beskjeden tukling med fargen og relativt pent vedheng.

Lukt:
Allerede fra starten er det klart at dette er en ganske annen whisky enn forgjengeren. Lukten er mer direkte og mer ungdommelig. Det mest åpenbare er kraftige preg av fersk frukt – spesielt pære, men også røde epler og stikkelsbær. Uvant fra Laphroaig, og såpass direkte at det skurrer litt med hovedpregene. Røyklukten er også noe mer fremtredende, uten å være veldig sterk, og Laphroaigs klassiske gamle medisinskap er nesten litt i overkant – plaster, jod, kamfer og hostesaft. Det hele blir understøttet av en litt rar sødme, som omfatter vaniljepulver, smørkaramell og maltdrops. Med vann blir røyklukten mye mer fremtredende, og frutkene roer seg en del. Plutselig har den blitt kraftig mineralsk med kalk og flint, og betraktelig saltere.

Smak:
Også smaken er i overkant fruktig, og de nevnte norske hagefruktene fra lukten får følge av en del mango. Maltdropsene er enda mer dominerende i smaken og danner fundamentet for sødmen sammen med crème brûlée. Røyken er kraftig, men havner like vel ganske langt i bakgrunnen, bak preg av absinthe, salvie og grapefrukt – preg som nesten får dette til å minne mer om en Caol Ila enn en Laphroaig. Saltsmaken trekker tankene mot skalldyr, kanskje først og fremst østers. Ettersmaken er først og fremst medisinal, med en god dose bitterhet. Også smaken blir markant mer røykpreget med vann. Røyken må riktignok fortsatt kjempe mot frukt og grønne urter, men med en kraftig oppsving i saltsmaken og det gjennomgående medisinale har dette blitt en mye mer klassisk Laphroaig enn den var neat.

Konklusjon:
Da jeg anmeldte den gamle utgaven av Laphroaig 15 ønsket jeg meg tre ting av denne nye: 1. Samme smaksprofil. 2. Minst 46 % alkohol. 3. En pris som reflekterer at dette er en 15 år gammel Laphroaig. Smaksprofilen er ikke lik, den holder kun 43 %, og prisen er nok litt i overkant. Er dette en relansering av den gamle 15-åringen? Mitt svar er nei. Selv om dette også er en 15 år gammel Laphroaig, er det en helt annen whisky. Aggressiviteten er det ingen ting å si på, og med vann finner den også tilbake til essensen av Laphroaig. Fruktpregene forstyrrer riktignok litt mer enn jeg kunne ønsket, og i en tid der mesteparten av det Laphroaig utgir er vitalt, ungt og aggressivt kunne jeg godt tenkt meg en litt roligere whisky med dette uttrykket. Når alt kommer til alt holder denne whiskyen like vel mål, både på smak og kompleksitet. Samtidig er det litt for mye kaos her til at den når helt opp blant de beste.

82/100

– Rasmus

Laphroaigs nettside