North British Signatory 20 YO, 1991 – 2011, ”Cask Strength Collection”
20 år er ikke alltid lenge nok for grainwhisky, men hvis fatet er godt nok kan resultatet bli svært bra.
Nosinginfo
Type | Single Grain |
Alkoholvolum | 50 % |
Land | Skottland |
Distrikt | Lowlands |
Destilleri | North British |
Utgiver | Signatory |
Det er ikke ofte man kommer over en fabrikk som åpenlyst skryter av hvor mye CO2 de produserer. Man skulle ikke trodd det var spesielt hot i 2017. 20 000 tonn i året for å være presis. Så er heller ikke alle destillerier som North British.
Med mindre man er ingeniør er det ikke noe sexy over produksjonen av grain whisky. Samtidig er denne typen sprit helt essensiell for whiskys fortsatte eksistens. Jeg får komme tilbake til de rettslige prosessene fra starten av 1900-tallet som befestet forholdet mellom grain- og maltwhisky en annen gang. Det er en fascinerende historie, som langt på vei definerte hva vi ser på som whisky i dag. Kanskje jeg kan få smuglet historien inn i en fremtidig anmeldelse av en whisky fra Cambus, det mest toneangivende destilleriet rundt århundreskiftet. Nå er det imidlertid North British-destilleriet det handler om. Etablert i 1885, og plassert midt i Edinburgh (i grain-produksjon er det tross alt infrastruktur som er viktigst), etter bare et års drift produsertes det over 3,5 millioner liter sprit pr år. I 2017 er det en god del maltwhiskydestillerier som produserer langt mer enn dette, og det med mindre effektive produksjonsmetoder, men i 1888 var dette et imponerende volum. Utover en andel maltet bygg er mais den eneste kornsorten i grain whisky-produksjonen på North British. Destilleriet er Skottlands nest største, og har nå en produksjon på 64 millioner liter sprit pr år. Siden destilleriet eies i fellesskap av Edrington-gruppen og Diageo vil enkelte kilder ha det til at spriten primært brukes i blends som Johnnie Walker, Famous Grouse og Cutty Sark. Selv om det er sant at grain whisky fra North British brukes i produksjonen av disse merkene, går også en stor andel av produksjonen med på å produsere Smirnoff Vodka – forsåvidt ikke et problem i seg selv, men ikke akkurat noe som gjør destilleriet mer sexy.
Så var det all CO2en som destilleriet produserer da. Både gjenvinning og fortjeneste står i fokus hos North British. CO2en som oppstår under gjæringsprosessen blir gjort om til flytende form og brukt til å karbonere mineralvann eller solgt til bruk i drivhus.
Så var det tapningen som skal vurderes da. Jeg skal fatte meg korthet, siden denne introduksjonen allerede begynner å bli lang. Det er ikke så ofte vi prioriterer grain whisky, så når man først får muligheten til å snakke om et destilleri kan det ta litt av. Vi får komme tilbake med resten av historien en annen gang. Dette er uansett en 20 år gammel tapning fra Cask Strength-serien til den uavhengige tapperen Signatory. Av erfaring vil jeg hevde at 20 års fatlagring gjerne er litt knapt for single grain whiskyer. Den mer nøytrale spriten pleier gjerne å trenge mer tid. Siden det er snakk om sherryfat dennen gangen (og det ser virkelig ut til å være first fill) kan det hende ting stiller seg litt annerledes. Så kommer det store spørsmålet: Sherry er et vernet navn på druebasert hetvin fra Jerez de la Frontera i Spania. Hvordan sherryfatet som whiskyen har ligget på kan være fra California (slik det står på flasken) er således en gåte for meg.
Presentasjon:
Som alltid strålende fra cask strength-serien til Signatory Vintage. Man kunne selvsagt ønsket seg en mindre crappy kork, men det får gå. Pen mørk gullfarge, 50 % alkohol og ganske så fint vedheng.
Lukt:
Nesen begynner egentlig usedvanlig pent, med flotte, men ikke altfor intense sherrynoter. Sviskekompott, arme riddere med syltetøy, nougat, hasselnøtter, solbær og rolige tanniner. Fylden er riktignok ikke helt på høyde med referansewhiskyer som Glendroach 15 Revival eller Macallan 12 Sherry Oak, men det er først etter glasset har fått luftet seg ganske lenge at grain whisky-destillatet gjør seg litt til kjenne – raffinert sukker og en anelse mais. Jord, appelsinskall, tapioka og mørk sjokolade. Vann gir whiskyen en litt mer syrlig karakter, med preg av sitrondrops og en anelse hvitvinseddik. Sherryfatene slipper litt taket, noe som gjør lukten litt mindre kompleks, men samtidig bedre balansert.
Smak:
I motsetning til på lukten merker man den kolonnedestillerte spriten ganske umiddelbart, uten at dette egentlig er et problem. Sherryfatene får masse spillerom med fudge, melkesjokolade, røde bær, lønnesirup, rosiner, sort pepper, kardemomme og kanel. Det er naturlig nok innslag av raffinerte sukkernoter her (i retning av sukkerspinn) og et hint av noe litt metallisk. Som med mange andre grain whiskyer er det også et litt utvannet preg her, som om det mangler et eller annet i smaken. Når det er sagt bærer fatene ting svært bra til at whiskyen bare er 20 år. Litt jord på smaken også, en anelse rå sjampinjong og et vagt hint av svovel. I likhet med lukten blir smaken syrligere etter man har tilsatt vann. Sitronsyrligheten gjør seg faktisk svært bra sammen med de søtlige notene fra spriten og pregene av sjokolade og tørket frukt fra fatenen. Romanosalat, lemongrass, søt balsamico og knekk.
Konklusjon:
Det er egentlig en veldig velgjort grainwhisky dette her. Noen ganger balanserer den litt på knivseggen til å være emment søt, men den redder seg med den fine syrligheten, ihvertfall etter man har tilsatt vann. På grunn av sødmen (både fra de vitale sherryfatene og fra råspriten) er det kanskje ikke en whisky man drikker mange glass av på en kveld, men det er jo heller ikke alltid meningen.
80/100
– Rasmus