Kilkerran 12 YO
Nå som Glengyle endelig kommer med sin første standardwhisky, Kilkerran 12, har den egentlig bare to oppgaver: Den første er selvfølgelig å smake godt, og den andre er å etablere Kilkerrans identitet som Cambeltown-whisky. Forhåpentligvis klarer den begge med glans
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 46 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Campbeltown |
| Destilleri | Glengyle |
| Utgiver | Mitchell's Glengyle Ltd |
I fjor skrev jeg en anmeldelse av Kilkerran Work In Progress 2 og ga den en ganske positiv omtale. Det virket som destillatet var lovende, og nå får jeg endelig finne ut hvordan det står seg med seks år til med fatlagring. Siden i fjor har også redaksjonen i Skotsk Taake vært i Campbeltown og besøkt destilleriet. Eller snarere, det var mer en titt innom som et ledd i en større omvisning rundt Campbeltown, i regi av Springbank. Hele historien til destilleriet skal ikke gjentas her, men en ting jeg lærte var at en av grunnene til at familien Mitchell gjenåpnet Glengyle var at Scotch Malt Whisky Society truet med å slutte med Campbeltown som regionsbeskrivelse. Siden Lowland på begynnelsen av 2000-tallet heller ikke hadde noen overflod av destillerier, ble det antatt at en region burde ha minst tre destillerier. Da blir det altså trioen Springbank, Glen Scotia og Glengyle som i dag utgjør en egen region.
Spirit still og wash still på Glengyle. Foto: Rasmus
Selve destilleriet Glengyle er også noe for seg selv. Der gamle destillerier ofte er som å gå i en labyrint av diverse påbygg, med rør og alskens pumper fra den ene estasjen til den neste, er hele produksjonen til Glengyle samlet under ett tak. Eller som min blogg-kollega Rasmus beskrev det: ”The Swiss Army Knife-distillery!” Det var ikke helt uten problemer å samle alt under ett tak. Bygningen er av gammel dato og de har fulgt gammel byggeskikk i takkonstruksjonen. Alt utstyret ble heist inn i den gamle bygningen med heisekran og deretter ble taket lagt til. Da det viste seg å være feil på en av destillasjonspannene, måtte taket demonteres og hele kobberapparatet heises ut igjen med heisekran. Heldigvis var tilsvarende riksantikvar i Skottland fornøyd og Cambeltown har en gammel bygning de kan være stolte av.
Presentasjon:
Kilkerran 12 er altså den første standardwhiskyen siden oppstarten i 2004, og det gjør den interessant. Den består av 30% sherrylagret og 70% bourbonlagret whisky. Tappet på 46%, ufiltrert og uten fargetilsettinger. Lett å kjenne igjen i det hvite røret med den slående logoen med the Lorne & Lowland Church.
Lukt:
Ganske markant bourbon, sot og røyk. Skoldete mandler og pærer. God vanilje. Det er også litt ananas og tyrkisk konfekt. I likhet med WIP 2 og Springbank 10 er det et ganske markant innslag av kokos, men mandlene dominerer mer. Videre kjenner jeg en liten, og interessant tone av salmiakk. Uten vann virker den litt spritet, men det gjør ikke så mye da dette er relativt god kvalitet og ganske vitalt. Man merker ikke så mye til sherryfatene, noe som er mer fremtredende i WIP 2. Det kan godt hende blandingsforholdet er annerledes i tolvåringen, men det blir spekulasjon. Vann gjør den litt mer balansert og man kjenner i tillegg til pærene også litt gule rosiner, samt litt smørbukk etter hvert. Den har også et innslag av saltvann. En god nese, selv om jeg kanskje hadde forventet litt mer.
Smak:
Rund og god munnfølelse. Den leverer søtt tidlig og så mer kraftig røyk. Ligger fremst på tungen, er ganske sterk på pepperen, og jeg tenker at den kommer nok til sin rett med litt vann. God malt, lett sitrus og et snev av salmiakklakris mot ettersmaken. Ingen stor ettersmak forøvrig, men liker at den har litt salt. Med vann er fruktigheten litt mer fremtredende, og peppersmaken blir jevnere fordelt. Det er også en kremet sitrusnote som jeg synes kler det fortsatt spritdrevede utrykket. Definitivt best med en teskje vann, men man klarer seg også uten.
Konklusjon:
Selv om jeg merker at den har fått litt tid til å modnes, er det ikke kompleksitet man bør forvente av Kilkerran 12. Med litt vann er den derimot en trivelig, pepret og moderat røyket dram. Egentlig er den en potensiell utfordrer til Talisker 10 siden den også har et klart maritim preg, og jeg kan forestille meg at den kan gjøre mange av de samme jobbene, om det så er til østers eller styrkedråper på fisketur. Flasken havner visstnok på 675 kroner på polet, altså omtrent det samme som Springbank 10. Første tapning kan bli et potensielt samlerobjekt, men den er også høyst drikkelig. Jeg hadde kanskje forventet litt mer, men absolutt verdt å sjekke ut for fans av Cambeltown og lett røyket single malt.
79/100
– Anders