Kilkerran Work in Progress 2

De siste årene har det kommet flere nye destillerier i Skottland. Glengyle har en litt annen historie. Det stammer opprinnelig fra 1872 da det ble grunnlagt av William Mitchell som hadde røket uklar med sin bror John som eide Springbank. Det tette forholdet til Sprinbank tas opp igjen 80 år etter at destilleriet ble stengt i 1925. Hedley Wright som er et etterkommer av Mitchell-familien bygde et nytt destilleri i lokalene til det gamle og installerte destilleringsutstyr fra Ben Wyvis i Banff som ble nedlagt på slutten av 70-tallet. Produksjonen begynte i 2004 og i 2007 så verden den første single malten derfra. Siden rettighetene til navnet Glengyle eies av et blendmerke, tok de navnet fra det gaeliske ”Ceann Loch Cille Chiarain” som var st. Kerrans misjon der Campeltown ligger i dag. Single Malten fikk altså navnet Kilkerran og siden 2009 har det årlig kommet ut en ”Work in Progress” som viser et destilleri som prøver seg frem med forskjellige type fat og blandinger. Forholdet til Springbank er tett, både geografisk men også i selve single maltens produksjon. Malten kommer fra Springbank og produktet blir tappet på flaske i Springbanks tapperi. Malten er en blanding av røyket og urøyket type og holder et phenolnivå på ca. 15 ppm. Det er da fort gjort å tenke seg at dette er mer en søstermalt fra Springbank enn noe annet, men man må huske på at mye av smaksprofilen kommer fra selve destillatet. I tillegg lagres whiskyen i egne lagre.

Whiskyen som testes her er Work in Progress 2. Det er en seks år gammel whisky som er lagret på en blanding av sherry- og bourbonfat. Senere har det kommet Work in Progress i både bourbon- og sherryversjon. Det begynte med nr. 5 i rekken som kom i 2013. De som er tilgjengelige på Vinmonopolet i skrivende stund er WIP 6 som kom i fjor. I anledning tiårsjubileet i fjor kom også en spesiell pakke med WIP i fattypene oloroso, fino, demerara rum, madeira, portvin og bourbon. Denne har ikke vært tilgjengelig i Norge. Det er fortsatt noen tidligere utgaver tilgjengelig på enkelte pol, men da må man være rask, da disse har en stadig økende fanbase hos de som liker å følge med på utviklingen hos dette destilleriet. WIP ligger typisk under 700kr og det er en relativt god pris i dagens marked.

Presentasjon:
Pakket i en grå boks, ellers lite fiksfakseri. En såkalt craft-presentasjon på 46 % uten farge og ikke kjølefiltert. Ganske lys gulfarge, lite vedheng i glasset. Tåker seg fint til når vann tilsettes.

Lukt:
Absolutt ungdommelig, men takker for at det lukter riktig så godt av malten. Det anes noe eplecider-eddik som lett luftes ut og god vanilje kommer frem. Bourbonfatene har definitivt satt sitt preg og følger opp med tørr kokos og bananmilkshake. Jeg synes kornpreget stadig er søtt og godt, og det gir en slags assosiasjon til nybakt sukkerbrød. Ellers er den tydelige sitrusen der med blodappelsin. Det er også andre frukttoner som pære og glassepler. Av krydder kjenner jeg et innslag av nellik samtidig som det er et mildt preg av mandler. Vann gjør hvetebaksten enda fyldigere, og gir søtere fruktighet. En ung, god og ganske rett frem nese. Opplever bourbonfatene som mest aktive, men absolutt spennende krydderaroma fra sherryfatene.

Smak:
En søt, men avbalansert begynnelse. Blodappelsinen jeg kjente på nesen er definitivt tilstede også på tungen. Utviklingen er krydret og bitter sitrus. Den har ikke de helt store smakene uten vann. Det er et fint innslag av røyk mot slutten. Vann vil gjør at den oppleves fyldigere og bitterheten er betydelig svakere. Pannekaker, syrlig eple og litt ingefær. Halvtørr, malt og kamfer mot slutten. Søt ettersmak med røyk. Ingen spesielle unoter, men helt klart best med litt vann. Whiskyen avslører sin alder og selv om den er fornøyelig er det ikke alt for spennende heller.

Konklusjon:
Det er fristende å trekke frem floskelen ”god til å være ung”. Det er nok mer betimelig å understreke at den smaker som en seksåring, og hva det innebærer av kompleksitet. Samtidig er dette whisky som typisk for nyere destillerier er ment som en helstøpt single malt, og her opplever jeg at Glengyle er halvveis i mål. Det er kvalitet så det spruter etter i destillatet, spesielt liker jeg at den milde røyken kommer såpass til sin rett i ettersmaken, og det er lettere alternativ til Springbank som det er naturlig å sammenligne med. Leter man etter en definitiv Kilkerran er det nok greit å vente til 12-åringen som ventes neste år. Den eventyrlystne kan allikevel være med på reisen dit da prisen på disse som er ”under konstruksjon” er ganske så hyggelig.

72/100

– Anders

Kilkerrans  sider på internett