Benrinnes Old Particular 15 YO for LMdW

I skyggen av Glendronach, Macallan og Glenfarclas finnes det et knippe destillerier som like gjerne kunne dominert den samme delen av smakskartet. Destillerier som nærmest grunnet tilfeldigheter ikke fikk lov til å bli ikoner for sherrydominert eksellens. Noen har, spesielt takket være uavhengige tappere, fått kjenne en smak av solens varme, eksempelvis Mortlach og Longmorn. Andre har såvidt fått en speilet glans i nyere tid. Dailuaine er et av disse, Benrinnes et annet. Det er skjebnens ironi i grunn, at endring i folks drikkevaner omsider har vist disse destilleriene litt barmhjertighet, samtidig som de samme kreftene gjør at det ikke er nok virkelig gode sherryfat til de største en gang.

Heldigvis er det fortsatt en del flasker av denne typen der ute, som for eksempel denne tapningen av Benrinnes. Utgitt av den uavhengige tapperen Douglas Laing for den franske whiskyforhandleren La Maison du Whisky. Destillert i juli 1999 og flasket i oktober 2014. En av 579 flasker tatt fra sherry butt DL10102. Se opp for denne typen tapninger når du er innom spesialistbutikker i utlandet; noen av dem kan være fantastiske.

Presentasjon:
Whiskyen er ikke tilsatt farge, men det trenger den såvisst ikke heller: en herlig bronsefarge med tydelig rødskjær. Aldersbetegnelse, null kjølefiltrering, cask strength og nydelig vedheng. Terningkast 6 for presentasjonen med andre ord.

Lukt:
Intenst, friskt og spisst – i likhet med Aberlour a’Bunadh batch #42 skjærer duften fra denne sherrybomben gjennom rommet. Kirsebær, hylleblomst, appelsinmarmelade, bjørkenever, svisker, anis og spearmint. Ungdommelig sherryfat med andre ord, men du verden så vitalt. Gjennom sherryen og alkoholen slipper det til hint av vanillin og en forbausende tydelig maltnote. Helt bakerst er det en litt skitten lukt av jord, som ikke passer helt, men den sjenerer heldigvis ikke så mye. En god skvett vann reduserer sjansen for at man brenner av seg nesehårene når man lukter på whiskyen. Utover det henter det frem noen fine preg av sitronskall, hvit pepper og brent karamell. Lukten av jord forsvinner heldigvis, men det kommer et lite blaff av våt ull, som dessverre trekker helheten litt ned.

Smak:
Litt overraskende etter lukten, gjør den amerikanske eiken i sherryfatet seg bemerket helt fra starten av smaken. Vanilje og kamfer er kanskje ikke det man forventer mest i en sherrybombe, men begge smakene er i det minste gode. Så kommer heldigvis krydderet og de røde bærene: Enorme mengder ingefær (nesten på Ratzeputzt-nivå), samt muskatt, kardemomme, karve, ginseng, granatepler, rognebær og kirsebær. Maltnoten i bakgrunnen er knusktørr, men slett ikke vond, og får støtte av litt mørk sjokolade og espresso. Vann gjør munnfølelsen god og fyldig, samtidig som det tar bort litt av den intense spissheten. Vaniljen, sjokoladen og kaffen får mer spillerom, og det kommer til noen flotte eiketanniner, særlig utover mot ettersmaken. Hint av pæregodteri, sot, rosiner og engelsk eplecider er også velkomment. Ettersmaken har noen mindre feilskjær, med hint av støvete eik, så det er fristende å tro at dette helhetlig sett bra eikefatet har noen mindre svakheter.

Konklusjon:
Alt i alt en meget god dram, og en klar anbefaling til folk som liker den ekstreme enden av sherrylagret whisky, som Aberlour a’Bunadh og Glenfarclas 105. Når den like vel ikke når helt opp til de nevnte, er det først og fremst på grunn av de små feilskjærene. Spesielt ettersmaken setter en liten demper på opplevelsen. Misforstå meg rett: dette er absolutt en god whisky. Det er bare det at den kunne vært tilnærmet legendarisk hvis den hadde ligget på et litt bedre fat.

82/100

– Rasmus

Douglas Laings nettside