Aberlour a Bunadh batch 42

Forhistorien til a’Bunadh-serien går omtrent som følger: På midten av 1970-tallet ble Aberlour pusset opp og bygget ut. Etterspørselen etter whisky var høy på denne tiden, og det var bl.a. behov for å sette inn et par nye destillasjonspanner. Mens anleggsarbeiderene var i ferd med å rive en vegg oppdaget de en tidskapsel inne i veggen. Denne inneholdt bl.a. avisutklipp som beskrev storbrannen på destilleriet i 1898 og en flaske Aberlour fra samme tid. Anleggsarbeiderene syntes nok dette var stor stas, for denne uhyre sjeldne flasken ble tatt godt vare på. Dvs, den ble tatt godt vare på helt til lunsj, da de åpnet flasken og drakk mesteparten av den. Heldigvis ble den siste skvetten reddet av destillerisjefen og sendt til analyse.

Dette skulle altså bli basisen for a’Bunadh-serien; en dram som forsøker å etterligne det robuste sherryuttrykket som var vanlig i Speyside-distriktet på slutten av 1800-tallet. Jeg har dessverre ikke hatt muligheten til å teste whisky fra denne tiden, men jeg kan allerede nå røpe at a’Bunadh er både robuste og sherrytunge saker. «a’Bunadh» er gælisk for «origin», noe som setter ekstra fokus på at dette er et slags «tilbake til røttene»-prosjekt. Vær obs på at det er merkbare forskjeller på batchene, selv om helhetsinntrykket bør være mer eller mindre det samme.

Presentasjon:
Aberlours klumpete flaske, for anledningen med voksforesgling over korken. Nydelig bronsefarge med innslag av gull og oransje. Alkoholvolumet i denne serien varierer rundt 60-tallet, og akkurat denne tapningen holder hele 60,3 %.

Lukt:
Å si at luktopplevelsen til denne sherrybomben begynner eksplosivt er en underdrivelse. Fersk ingefær, roseblader og rabarbra svømmer i en sjø av tykk fløtekaramell. Ta lokket av glasset et par sekunder, og duften skjærer som en kniv gjennom rommet. Brent muscovadosødme, nybakt bløtkake, reduserte røde bær (en slags kombinert bringebær- og kirsebærcoulis), lavendel, eik, kokekaffe og kakaopulver. Som en ekstra bonus klarer a’Bunadh å vise frem den fantastiske maltbasen helt fra start, noe som alltid er en god ting, og som er enda mer imponerende når resten av lukten er såpass heftig.

En god dæsj vann hever først og fremst karamellen, eiken og maltlukten, mens krydderet dempes noe. Brent toast og kanel gir assosiasjoner til arme riddere, og jeg får nå også snev av vanilje, hvit pepper, gule plommer og svisker. Litt mer tyngde og litt mindre friskhet altså. Ikke en negativ utvikling etter min smak, bare en ny dimensjon av denne whiskyens fantastiske luktbilde.

Smak:
Smaken begynner behagelig nok med karamell, muscovado og malt, før den friske intensiteten man forventer fra lukten trenger seg gjennom, med en solid mengde krydder, blomster og frukt. Man merker alkoholvolumet tydelig, så det er nok ikke så dumt å ta små slurker… Hvit portvin (eller muligens en tørr tawny), brun årgangsrom, nektarin, tørket aprikos, søte buskblomster, brente rosiner, kirsebær og et lite containerlass med ingefær. Eiken er ung og rå her, med innslag av sagflis, men fatet har altså tatt med seg et mangfold av herlige fruktpreg.

Hvis man vanner a’Bunadh en god del ned, dempes den relativt tørre alkoholdrevne munnfølelsen jeg opplever at whiskyen har neat. Munnfølelsen blir plutselig god og oljete, selv om taninene fortsatt fører til en viss tørrhet. Av nye preg finner jeg nypete, gazpacho, hyllebær, sharonfrukt, jaffakjeks, svak nellik og svak stjerneanis. Smaken styres først og fremst av beefy og karamelltung malt, men med herlige florale, fruktige og krydrete bismaker, og balanserende eikebitterhet.

Konklusjon:
Aberlour har produsert en real tungvekstbokser med denne whiskyen. De søte og friske sherryfatene må ha vært uvanlig vitale, og denne typen interaksjon med spriten på såpass kort tid ser man dessverre ikke ofte. Eiken er så fersk at du nesten kan se sevjen flyte i glasset, og whiskyen mangler derfor litt av roen man finner i mange eldre whiskyer. Samtidig klarer destilleriet kunststykket å vise frem Aberlours fantastiske maltbase og blomstereng av estere gjennom en tykk suppe av fersk olorosoeik. Lukten er virkelig i en klasse for seg selv, så det er nesten så man glemmer å smake på whiskyen. Smaken er ikke på like høyt nivå, men den er heller ikke langt unna. Aberlour har rett og slett levert et sherrymonster av rang med denne whiskyen, der kraftige smaksinntrykk balanserer hverandre på en forbilledlig måte. Hadde smaken holdt nivået til lukten hadde Aberlour a’Bunadh batch 42 vært noe for historiebøkene. Som det er må den klare seg med “bare” 91 poeng. Jeg tror jaggu jeg må ha et lite glass til…

91/100

– Rasmus

Aberlours nettside