Lagavulin Fèis Ìle 2016

Av spesialtapningene for Fèis Ìle-festivalen på Islay de siste årene er det Lagavulins jeg har fulgt mest med på. I en idéell verden skulle selvsagt alle destilleriene fått like mye oppmerksomhet, men for at man skal få til det må tid, budsjett og prioriteringene ligge til rette. Skal man sette seg ned og bruke tid på en dram som dette er det best om man liker konseptet og har tro på kvaliteten man serveres. Jeg har tro på Lagavulin. Ikke bare klarer de å produsere kvalitetswhisky år etter år, de holder seg tro til destilleriuttrykket og eksperimenterer ikke unødvendig mye med alternative fat. Whiskyene deres smykker seg heller ikke med pompøse navn og rørete markedsføringsstunt. Som de foregående årene får vi servert whisky med aldersbetegnelse (denne gangen 18 år), og kanskje viktigst av alt: De spiller på det de er gode på, nemlig en blanding av refill bourbonfat og sherryfat av europeisk eik. Det trengs ikke mer enn denne kombinasjonen for å friste en Lagavulinentusiast som meg.

Før jeg gir meg i kast med smak og lukt sender jeg en takk til Martin for å ha sikret meg en klunk av denne whiskyen. Forventningene er høye og jeg er ikke voldtsomt redd for å bli skuffet.

Presentasjon:
Utover den fancy strieposen flasken kommer i er dette klassisk Lagavulin, fra det estetiske uttrykket til den feite whiskyen i glasset. 49,5 % alkohol er slett ikke verst, og ravfargen ser både ekte og tiltalende ut.

Lukt:
Ingen som har smakt Lagavulins vanlige 16-åring vil være skuffet over førsteinntrykket på lukten her. Sherrynotene er kanskje litt friskere og mer dominante i duftbildet på denne 18-åringen, men kombinasjonen av Lagavulins destillerikarakter og måten denne jobber sammen med gode fat på er umisskjennelig. Under en saus av moreller, kirsebær, furukvae og røde epler banker Islaydestilleriets medisinale, mineralske, tjæredekte, røykfylte og sjøsalte hjerte. Legg til litt vanilje og kamfer fra bourbonfatene, samt en overraskende ren maltnote; og trangen til å avslutte første del av luktingen for å ta seg en smak er nesten uimotståelig. Etter en skvett vann kommer det til en god del sitron, samt litt varmt treverk, paranøtter og hint av karamell. De fruktige pregene trekker seg litt mer tilbake og røyken mister litt av fylden. Har lukten rett og slett blitt litt mindre engasjerende?

Smak:
Lagavulin 16 på steroider? Alkoholvolumet og de friske sherryfatene slår i hvert fall hardere fra seg enn man er vant til fra 16-åringen. Hvor skal man begynne? Røyken er svært vital, og mindre tjæretung og fyldig enn mange andre whiskyer fra dette destilleriet. Bourbonfatene har også fått mer plass på smaken enn lukten, særlig i form av kamfer, men også med noen hint av vanilje. Østers, sitron, sort pepper, kirsebærstein, grønn pære og et lite hint av tørr hvitvin. Det er en frisk Lagavulin dette her, helt ut i ettersmaken som først og fremst består av milde tanniner, sitron og litt flint. Med vann blir whiskyen flere hakk søtere og mer fruktig (stikk motsatt av lukten altså). Dette går delvis på bekostning av røyken, selv om den fortsatt er en viktig brikke i smaken. Videre dukker det opp små hint av oliven, nøtter og bladpersille. Kombinert med en deilig kremete munnfølelse og noen lekre tanniner er helheten fortsatt god, men kanskje ikke helt på nivå med hvordan den var neat?

Konklusjon:
Som vanlig et helstøpt produkt fra Lagavulin dette her. Friskheten fra den europeiske eiken, fruktigheten og sødmen fra bourbonfatene gjør seg utvilsomt bra. Når det er sagt kunne jeg ønsket meg litt mer spark fra røyk og mineraler her. Ikke først og fremst fordi dette er noe som trengs for å gjøre en god whisky, men fordi lukten lover mer enn smaken leverer på disse feltene og selvsagt fordi jeg er vant til litt mer trøkk og bredde fra Lagavulin. Uansett er dette en meget bra whisky, som på ingen måte gjør skam på navnet. Når en whisky kan engasjere såpass mye som denne gjør, og likevel være litt skuffende sier det noe om hvor bra dette destilleriet er. Samtidig: Hvis valget stod mellom denne og den fantastiske tapningen fra Fèis Ìle 2013 ville jeg gått for sistnevnte fire av fem ganger.

85/100

– Rasmus

Lagavulins nettside