Lagavulin – Fèis Ìle 2013

En god whisky krever tålmodighet, en glimrende whisky krever enda mer. Denne Lagavulin-tapningen viste seg ikke fra sin beste side ved først smak, men du verden som den har tatt seg opp med sakte oksidering på flasken!

Lagavulin – Fèis Ìle 2013

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum51 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriLagavulin
UtgiverLagavulin

Sist gang jeg anmeldte en Fèis Ìle-tapning av Lagavulin var det den litt skuffende 2010-varianten det handlet om. Det er ikke en dårlig whisky, men den er et stykke unna hva jeg forventer fra dette destilleriet. For destillerier som Lagavulin kan gjennomgående høy kvalitet være en aldri så liten forbannelse. Forventningene er gjerne såpass høye at hver whisky får en ekstra jobb med å overbevise.

Jeg husker godt den solfylte augustkvelden i 2013 da denne flasken, destillert i 1995, ble åpnet. Det var fredag, det var godt selskap, det var grillmat og det stod et knippe rykende ferske whiskyflasker klare til smaking. Denne flasken med Lagavulin var den vi gledet oss mest til, som vanlig når muligheten for å prøve noe nytt fra dette destilleriet dukker opp. Dessverre falt den ikke helt i smak akkurat den kvelden; whiskyen var tørr, støvete, innesluttet og kranglete. Sånn er det imidlertid med en del nye flasker – mange whiskyer trenger tid med luft i flasken for å komme seg. Gjennom de neste to årene har jeg fått sjansen til å smake på denne flasken en håndfull ganger til, og etter hvert viste den seg fra en langt bedre side. Nå går det altså mot slutten, og flaskens eier lot meg sette nådestøtet i denne dødsdømte Lagavulinen. Før jeg går i gang må jeg sende en stor takk til Martin for at han lot meg ta akkurat den jobben, for det som begynte som en skuffende whisky for to år siden er alt annet enn skuffende nå.

Presentasjon:
51 % alkohol, fin og oljete i glasset, mørk gullfarge på grensen til kobber.

Lukt:Lagavulin Feis Ile 2013 (1 of 1)
Etiketten spesifiserer at whiskyen har ligget på europeiske sherrybutts, og lukten bekrefter dette fra første stund. En mektig symfoni av eiketanniner, krydder og røde bær flommer ut av glasset, sammen med Lagavulins klassiske røyklukt. Rognebær, solbær, drueskall, grapefrukt, eucalyptus, tørket anis, hockeypulver og fersk muskatt. Røyken tar med seg milde dufter av sjøsprøyt, flint, tjære og noe svakt medsinalt, men det er ingen tvil om at basespriten spiller annenfiolin for de flotte fatene her. Det rafinerte og lett bitre laget av europeiske eiktanniner er rett og slett i en klasse for seg selv – friskt men like vel substansrikt, lett bittert og med et lite hint av kvae. En skvett vann gjør røyken litt mer markant, og henter frem nye preg av hvitvinseddik, hyllebær og sigartobakk. Lukten blir også noe fyldigere på bekostning av friskheten.

Smak:
Noe av det første man merker seg er den fantastiske munnfylden – mer som en god olivenolje enn en slurk brennevin. Samtidig kommer smaken – lønnesirup, nougat, fruktkompott, blå plommer, blå druer, demerarasukker, grapefrukt, moreller, røyk, tjære, soppstuing, flint, akasiehonning, hvit pepper, cayennepepper… listen bare fortsetter og fortsetter. Varmt, kaldt, fyldig og friskt – søtt, salt, syrlig og bittert – alt i tilnærmet perfekt harmoni. Når sødmen er i ferd med å få overtaket kommer bitterheten, når det holder på å bli for salt kommer syrligheten, og ettersmaken varer en halv evighet, med en voksen, men like vel vital smak av gode eikefat. Også smaken blir mer røyktung etter litt vann, noe som gjør at røyken harmonerer enda bedre med fatene. Druesmaken blir også kraftigere, samtidig som whiskyen blir enda mer mineralsk og pepret. Ettersmaken blir både søtere og hakket saltere, litt på bekostning av eikebitterheten, men den varer minst like lenge, og er nesten like god som den var neat.

Konklusjon:
Det bør ikke komme som en overraskelse at 18 år på europeiske sherryfat fungerer som lagring for en Lagavulin, men når jeg tenker på hvordan denne whiskyen smakte da flasken var nyåpnet har utviklingen vært dramatisk. Alkoholvolumet, kombinert med de fantastiske fatene, gir en enestående munnfølelse, kompleksitet og en enorm smaksbredde. Er den bedre enn Fèis Ìle-tapningen fra 2010? Visst pokker er den det! Jeg har smakt bedre Lagavulin, men ikke mange.

91/100

– Rasmus