Ardbeg Airigh Nam Beist 18 YO

Travelling man, if you must stray –
With caution, rest along the way…
If moon be bright, but woods be black,
Then trust your instinct, friend – turn back!
And as you wander, so be wise,
A danger lurks in deadly guise…
Take water, barley grain and yeast,
Lest ye confront Airigh Nam Beist!

– Fra Ardbegs presentasjon av Airigh Nam Beist (2006)

Da den semilegendariske Ardbeg 17 ble tatt av markedet i 2004 etterlot den seg et tomrom. Fundamentet hadde vært whiskyer fra 70-tallet og tidlig 80-tall, og destilleriet hadde rett og slett ikke nok whisky igjen av disse årgangene til å fortsette å tappe dem i stor skala. Dessuten begynte nok destilleriets eiere å forstå at man kunne selge whisky fra de eldste fatene som single cask, og tjene mer penger på det enn en generisk 17-åring. Etter et par år (i 2006) ble oppfølgeren “Airigh Nam Beist” sluppet – en 16 år gammel whisky destillert i 1990. Til tross for at Ardbeg var inne i en dårlig periode mellom 1981 og 1997, ble det bestemt at destilleriet skulle produsere en relativt solid batch i 1990, først og fremst med tanke på å bruke whiskyen i Ballantine’s. Heldigvis ble det satt til side nok fat fra dette året til å gi oss tre årganger med Airigh Nam Beist (2006-2008). Det er dessverre ikke markert tydelig på flasken hvilket år den er tappet, så det kan være vanskelig å se om whiskyen du har foran deg er 16, 17 eller 18 år ved første øyekast. På baksiden av flasken finner man imidlertid en liten kode som gir informasjonen man trenger (L6 for 2006, L7 for 2007 og L8 for 2008).

Airigh Nam Beist er gælisk for «dyrets skjulested» og whiskyen deler navn med et lite mørkt vann i sumpene bak destilleriet. Uttrykket er først og fremst bygget rundt first fill bourbonfat. Drammen jeg anmelder er tatt fra L8-versjonen, og er altså 18 år gammel.

Presentasjon:
En whisky som lever opp til de tekniske forventningene man har til en Ardbeg: Klassisk design, ingen kjølefiltrering og 46 % alkohol. Fargen er mørkt gull, og vedhenget er utvilsomt på den positive siden av skalaen.

Lukt:
En herlig kompleks start, spesielt sammenlignet med det vi har sett av Ardbegtapninger de siste årene (med mulig unntak av Uigeadail og Renaissance). Selvfølgelig er det rikelig med torvrøyk her, men også solide preg av balsamico, vanilje, svisker, diesel, cosylan hostesaft og sigarettobakk. Særlig sviskelukten og balsamicoen overrasker litt, siden dette absolutt ikke er en sherrytung whisky. Jeg finner også preg av furukvae, tjære, klor, toast og valmuefrø. Overraskende nok merker jeg ingen utpreget lukt av sitrus, noe jeg nærmest tar for gitt at det er i Ardbeg produsert etter 70-tallet. Med vann kommer det imidlertid frem litt sitrus (sitron), samt tørket sopp, flint og ozon.

Smak:
Whiskyen starter med et nærmest smøraktig vaniljepreg, før en heftig men kontrollert røkt maltsmak kommer buldrende. Røyken tar med seg kraftige smaker av hvit pepper, ingefær, pasjonsfrukt, nattsvart lakris, brent salvie, grapefrukt og jod. Selv om smaken både er kraftig og kompromissløs er ikke dette et frontalangrep på smaksløkene, dette er ingen Supernova 2009. Whiskyen sniker seg forsiktig frem, bygger seg opp, og plutselig oppdager man at sansene er omringet uten en eneste fluktvei. Av mer subtile preg noterer jeg stikkelsbær, peppermynte, trøffelolje, vanilje, grønn te, klor og brente mandler. Munnfølelsen er herlig oljete, med akkurat nok tanniner til å gi et ekstra sting. Ettersmaken er lang og nesten ekstremt salt, med lakris, brent torv og et hint av sardiner. Vann endrer ikke hovedsmakene så mye, men tanninene får mer plass, og det kommer frem preg av vørterøl, røkt skinke og cashewnøtter.

Konklusjon:
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Peated whisky fra den sørlige delen av Islay som har ligget noen ekstra år på primært bourbonfat kan være noe helt spesielt. Airigh Nam Beist beviser at whiskyen som ble produsert av Ardbeg på begynnelsen av 90-tallet hadde et helt eget uttrykk som skiller den fra både 70-tallet og 2000-tallets Ardbeger. Dette er et ekstremt saftig og fyldig torvbeist med velbalanserte smak og lukt, herlig munnefølelse og en ettersmak som blir med deg resten av natten. Mest av alt minner denne whiskyen meg på hvorfor jeg falt for dette destilleriet for 12-15 år siden, en påminnelse som gjør ekstra godt  når jeg ser noen av valgene Ardbeg gjør nå for tiden.

92/100

– Rasmus

Ardbegs nettside