Ardbeg Supernova 2009

Allerede før Galileoprosjektet drømte Ardbeg om stjernene. Siden de ikke hadde tilgang til romraketter i 2009, prøvde de med en mer typisk Islay-approach: Hvis et ppm-nivå (fenolandeler pr million) på drøyt 50 (som er standarden til Ardbeg) gjør en whisky god, må dobbelt så høyt fenolinnhold gjøre den astronomisk. Vi snakker altså om dobbelt så mye røyksmak i Supernova som i Ardbeg Ten (i hvert fall på papiret). Typisk for dette destilleriet kom denne whiskyen ut som en spesialtapning, og vi var heldige nok til å få tilgang til whiskyen gjennom Vinmonopolet. I motsetning til mange av de andre spesialtapningene fra Ardbeg kom destilleriet ut med en ny versjon året etter. Denne var imidlertid ikke å få tak i her til lands, siden den holdt 60,1 % alkohol, og følgelig var forbudt med knappest mulig margin. Skotsk Taake er ikke en politisk blogg, men akkurat i dette tilfellet velger jeg å gjøre et lite unntak: Lovgivningen som forbyr salg av brennevin med over 60 % alkohol i Norge er ren og skjær idioti. Jeg kan ikke se for meg at den rammer de billige produktene der ute i noen særlig grad, men den forhindrer oss entusiaster fra å få tak i mye god whisky som bare ligger et prosentpoeng eller to over denne grensen. At det er umulig å få tak i ordentlig absinthe i dette landet har jeg også en del synspunkter på, men det blir en avsporing…

Det er altså Ardbeg det skal dreie seg om i dag, og 1000 kroners-spørsmålet må naturligvis bli om whiskyene til Ardbeg virkelig trenger enda mer røyk enn de har i utgangspunktet.

Presentasjon: 
Ardbeg leverer som vanlig. Fin grønn flaske med etikett som balanserer hårfint mellom lekker og litt tacky. Ingen kjølefiltrering, ingen fargetilsetning, ok cling og for tilfellet ekstreme 58,9 % alkohol.

Lukt:
Med over 100 ppm bør det ikke overraske noen at det lukter røyk av denne whiskyen, og ikke bare litt… Lag på lag med klassisk Islay-torvrøyk og sot, understøttet av jod, vanilje, furunål og svak malteddik. Går man litt dypere i glasset kommer det også frem spor av vegetasjon i form av salvie, oregano og krekling, samt litt hvit pepper. Vann demper røyken litt og får frem litt mer sødme. Brent toast, fløtekrem, furukvae og litt lys fudge kommer til av nye lukter, samt litt røde bær (først og fremst tyttebær).

Smak:
En av de minst subtile åpningene i whiskyverden. En vegg av røyk blir båret frem av det massive alkoholvolumet, og man får lyst til å sjekke munnen for brannsår. Smaken er også ekstremt tørr til å være en ung bourbonfatlagret whisky. Kreklingen er med i smaken også, og jeg finner smørbukk-karamell, mørkbrent espresso, aloe vera, solide mengder salt, litt humle, litt vaniljekrem og jalapeño-pepper. Helt til slutt i ettersmaken kommer det også et lite blaff av maltsmak, men den klarer ikke å konkurrere med røyken og soten i noe særlig grad.

Også smaken blir litt søtere med vann, noe som kommer whiskyen til gode smaksmessig. Utover dette bringer ikke vann med seg så veldig store endringer. Snev av kamfer og ingefær er nok det mest åpenbare her, samt en svak metallisk bismak.

Konklusjon:
Denne whiskyen hører for meg mer hjemme på morosiden av skalaen enn på listen over de mest sammensatte og komplekse whiskyene. Røyken er god den, og jeg har ikke egentlig noen problemer med intensiteten på den røykfylte, ramsalte spritbomben dette er. Går man litt i dybden viser Supernova imidlertid at den til tross for glimt av Ardbegstorhet ikke helt har den bredden eller tyngden man forventer av dette destilleriet. Alle bør egentlig prøve den for opplevelsens skyld, og jeg er glad jeg kjøpte en flaske da den kom, men det finnes bedre Ardbeger der ute. Mye bedre.

80/100 

-Rasmus

Ardbegs nettside