Laphroaig 15 YO

I 2009 ble Laphroaig 15 tatt ut av produksjon. I mange omgangskretser (inkludert min) ble denne nyheten møtt med skuldertrekk og kommentarer som “meh, ålreit whisky, men ikke så fryktelig spennende. No big loss”. 5 år er gått, og pipen har fått en annen låt. Whiskyen har  (som så mange andre som ikke finnes lenger) fått kultstatus, og selges til relativt overdrevne priser internasjonalt. Selvfølgelig er det flere ting enn statusen som “uoppnåelig” som spiller inn her: 18-åringen som kom i stedet har et fundamentalt annerledes uttrykk, med sitt kraftige sherrypreg. Mange liker den, men de som sverget til 15-åringen fikk ingen fullgod erstatning. Når Laphroaig 10 i tillegg har tapt seg de siste årene, og destilleriet har fulgt opp med å gi ut noen sære spesialwhiskyer, øker nostalgien enda litt mer. Dessuten er det noe spesielt over whisky fra Port Ellen-området (og da mener jeg alle fire destilleriene) som har fått ligget litt ekstra tid uforstyrret på hovedsakelig bourbonfat. Røyken har en tendens til å dempe seg, samtidig som whiskyen blir mer delikat og voksen i smaken. I tillegg holder whiskyene på noen av sine andre signaturtrekk – i Laphroaigs tilfelle; den herlige salt- og medisinsmaken. Plutselig begynner man å lure: tok jeg litt for lett på Laphroaig 15 da den fortsatt var til salgs? Hvordan oppleves den med 5 år lengre erfaring som whiskydrikker? Kanskje viktigst av alt: hvordan står denne seg nå som man har nedjustert forventningene til Laphroaig?

Så kom plutselig nyheten: Laphroaig 15 relanseres som “limited edition” i 2015. Om 72 000 flasker egentlig kan regnes som “limited” kan vel alltids diskuteres, men forhåpentligvis betyr det at den entusiastiske whiskydrikker kan få tak i en flaske eller to uten å måtte konkurrere alt for mye med investorer (i hvert fall i starten).

Heldigvis har jeg gode venner som har plukket opp noen flasker på sin vei, og som villig deler. I påvente av den nye 15-åringen føltes det på sin plass å grave frem en donnert skvett av den gamle Laphroaig 15. En ting er i hvert fall sikkert: etter de rare krumspringene med lagring på både 2, 3 og 4 forskjellige typer fat den siste tiden er det hyggelig å sette seg ned med en klassisk Laphroaig.

Presentasjon:
Mørk ravfarge med et svakt rødlig skjær. 43 % alkohol hever denne et hakk over tiåringen, men den er dessverre ikke oppe på 48 % der en del av de nyere variantene til Laphroaig befinner seg.

Lukt:
Med røyk, salt, tjære, jod, klor og gammelt medisinskap som hovednoter er dette umisskjennelig Laphroaig. Whiskyen går like vel ikke like rett i trynet på meg som Laphroaig 10 og Quarter Cask, og det hele virker noe mer kontrollert. Sammen med signaturpregene plukker jeg opp preg av bitter eik, trøffelolje og overmodne appelsiner, som i sin tur balanseres av litt vanilje, kamfer og eucalyptus. Den torvrøkte malten kommer også til litt, med preg av brent grovbrød, en lukt jeg ikke har opplevd så ofte, selv fra en Islay-whisky.

Vann lokker frem noen interessante kryddertoner på lukten: kardemomme, sort pepper og curry, og gir generelt eiken mer spillerom. Grov sennep, oljemaling, drivved og dampet artisjokk. Lukten blir tørrere, men det er forstatt nok sitrus, røyk og sødme til å holde på balansen.

Smak:
Det første jeg merker meg er at munnfølelsen er litt tynn, men samtidig som whiskyen pensler munnen med tynt oljeaktige lag kommer smakene snikende frem, og dette var da riktig så delikat. Druekjerner, gode vaniljetoner, mild grapefrukt, kandissukker og eucalyptus blander seg fint med den tydelige, men like vel tilbakeholdende røyken. Den sedvanlige saltsmaken balanserer seg godt med sødmen, og legger seg litt i bakkant av smaken. Jeg liker også hvordan den medisinelle smaken ikke er i overkant styrt av klor, slik jeg opplever at den er i en del nyere Laphroaiger. Aner jeg et ørlite hint av svovel helt bakerst her?

Vann hever munnfølelsen flere hakk, og whiskyen er deilig oljete nå. Smaken duver frem og tilbake mellom syrlig eik og sødme, mens røyken driver som lette tåkebanker over bølgene. Syrlig melisglasur, kullstøv, svak hvitvinseddik og hint av mezcal kommer frem som nye smaker.

Konklusjon:
Det er noen år siden jeg drakk Laphroaig 15 sist, og jeg skal innrømme at entusiasmen var litt dempet da jeg satte i gang denne smakingen. I dette tilfellet er jeg rett og slett nødt til å svelge noen kameler. Joda, den er litt tynnere i smaken enn jeg kunne ønsket meg, men det er likevel en herlig whisky som klarer å være sofistikert samtidig som den er 100 % Laphroaig, og med en balanse jeg bare har funnet i noen Cairdeas-utgaver av de senere offisielle tapningene. Jeg ønsker meg 3 ting til relanseringen av denne whiskyen: 1. Samme smaksprofil, 2. Minst 46 % alkohol, 3. En pris som reflekterer at det er en 15 år gammel whisky, ikke en super-duper-eksklusiv-limited-spesialtapning. Hvis Islaynissen leverer på alle disse punktene blir det mer enn én flaske Laphroaig 15 på meg…

88/100

– Rasmus