Xyauyù Fumè 2008-2013

Hvorfor anmelder vi noen ganger øl på denne whiskybloggen? Det er først og fremst to grunner:
1. Det finnes noen øl der ute som har direkte tilknytning til whisky; som for eksempel denne. 2. Dette er vår blogg, og da er det i bunn og grunn vi som bestemmer. Jeg har vært innom to forskjellige øl tidligere: Harviestoun Ola Dubh 18 (som har ligget på Highland Park-fat) og Dark Island Reserve (som har ligget på Dalmore-fat). Denne gangen ser vi på et øl fra det italienske bryggeriet Baladin, av den enkle grunn at dette ølet har ligget på fat fra selveste Laphroaig. Dette er imidlertid mer enn et mørkt skotsk øl som har ligget noen uker på whiskyfat. Så mye mer.

Xyauyù Fumè er en overgjæret, oksidert barley wine, som siden har ligget et helt år på Laphroaig-fat. Det er altså grunn til å forvente en relativt heftig røyksmak. Oksideringen gjør at ølet ikke har noen form for kullsyre eller skum, og det har heller ingen reell utløpsdato, siden “skaden allerede har skjedd”. Dette, kombinert med den relativt høye alkoholstyrken gjør at ølet nytes best som man ville drukket en whisky – romtemperert, i et tulipanformet glass og helst i moderasjon.

Mange der ute kjenner sikkert til skotske BrewDog, et bryggeri som har minst tre ting til felles med Baladin: De produserer flott øl, de lagrer noe av ølet sitt på whiskyfat (prøv for eksempel de strålende Paradox Jura og Paradox Isle of Arran), og de er tilsynelatende sprøyte gale. Vi skal komme tilbake til noen av de whiskyfatlagrede ølene til BrewDog ved en senere anledning. I mellomtiden kan dere kose der med denne promofilmen for søster-ølet til Xyauyù Fumè, så skjønner dere sikkert hva jeg mener med at menneskene på Baladin-bryggeriet umulig kan være ved sine fulle fem.

For litt ekstra ølkompetanse har jeg også denne gangen slått meg sammen med Ove fra 1001 øl, og notatene er det vi kom frem til i fellesskap.

Presentasjon:
Fin Chianti-lignende flaske med naturkork. Fargen er en mørk rødbrun, og kan ligne litt på en litt tynn PX-sherry, eller utbrust cola om du vil. 14 % alkohol, og en forholdsvis sirupsaktig konsistens i glasset.

Lukt:
Lukten begynner med preg av øldampede blåskjell, svisker, krutt, røkt pæreskinke, tjære og røyk. Selv om røyken var med allerede fra start var det først etter litt tid i glasset at den festet grepet ordentlig for min del. Jeg regner imidlertid med at folk som ikke drikker Islay-whisky i tide og utide vil oppleve den som kraftigere. Røyken har forøvrig preg av både brent torv og brent lyng. Etter hvert kommer det frem preg av hvit pepper, mørk karamell og fersk pipetobakk. Av mer subtile lukter fant vi overmodne røde epler, eiketaniner, drueskall, brente mandler, Earl Grey te og mørk sjokolade. Alt i alt en herlig kompleks lukt som bør appellere til Islay-entusiaster såvel som ølfantaster.

Smak:
Frontalangrep av medisinsk Laphroaig-røyk, ikke på en skjærende måte, men snarere som en slags hovednote. Tjære, torv og tendenser til klor – ingen store overraskelser der… Vi blir så møtt av en tiltagende demerarasødme iblandet søte frukter: sultanadruer, blå druesaft og rom-rosin. Smaksbildet fyller seg videre ut med pæreskinke, røkelse, nougat, svartkrutt, mørk sjokolade (som går i retning av sjokolademousse mot ettersmaken), vanilje, brente mandler og snev av eik.

Munnfølelsen er en av de behageligste jeg noen sinne har opplevd, nærmest som å pensle munnen med fløyel. Sødmen legger seg som et jevnt lag i munnen, mens røyken svinger opp og ned gjennom den på en uvanlig harmonisk måte. Ikke bare er balansen god, men smakssansen blir utfordret gang på gang. Da skader det heller ikke at det er en vanvittig lang ettersmak.

Konklusjon:
Kort og godt et mesterstykke. Jeg hadde først og fremst lyst til å teste Xyauyù Fumè for kuriositetens skyld, så jeg hadde ikke forventet dette. Kombinasjonen av det smaksrike ølet og Laphroaigrøyken fungerer bedre enn jeg kunne forestilt meg, og både bredden og balansen er på et nivå for seg selv. Siden det skiller seg såpass mye fra hva man vanligvis forbinder med øl, bør nok dette kunne appellere til en del Islay-fans som vanligvis kan styre sin begeistring for øl. Selv liker jeg begge deler. Man blir nok ikke sittende og drikke en hel flaske på en kveld, men som den tidligere nevnte promovideoen sier: “må drikkes før verdens undergang” – får du tak i en flaske  har du forhåpentligvis ganske god tid på deg.

90/100

– Rasmus

Baladins nettside