Glenfiddich 18 YO

Vi har vært innom Glenfiddich noen ganger før, og da henholdsvis tolvåringen, Rich Oak ,14 yrs , og den femtenårige Distillery Edtition. Det overbyggende inntrykket av destilleriet er at det er jevnt over god kvalitet, og at Glenfiddich med litt høyere alkoholstyrke er å foretrekke. Da kommer kvaliteten i destillatet bedre til sin rett etter min mening. En annen ting som er fint med Glenfiddich er at det har en bred rekke standardwhiskyer som det lett lar seg gjøre å få tak i.

Denne gangen går vi for Glenfiddich 18 yrs. Må ikke forveksles med den attenåringen som er tilgjengelig på Vinmonopolet ”Ancient Reserve”. Denne her er kanskje lettest tilgjengelig (og rimeligst) på Tax-Free. Whiskyen er en vatting av whisky fra både oloroso- og bourbonfat, som etter å ha blitt blandet har fått godgjort seg i minst tre måneder før den har blitt lagt på flaske. Den blir gitt ut i mindre batcher hvert år, og jeg baserer min smaksbeskrivelse på en smaksprøve jeg kjøpte på destilleriet i fjor. Jeg forventer at whiskyen viser en litt mer ekslusiv side ved Glenfiddich enn de yngre variantene.

Presentasjon:
En minitatyr er som kjent en betydelig mindre versjon av originalen. Innpakningen er dog den samme, og mørkebrunt er stikkordet for både design og innhold i flasken. Jeg tror faktisk det ikke er tilsatt noe særlig med farge siden den ser svært så naturlig ut. Litt filtrering må man regne med. Den lager fete og fine whiskygardiner i glasset.

Lukt:
Ingen tvil om at det er en Glenfiddich i all sin fruktige prakt. Epler av den litt syrlige sorten, moreller, moden banan, kokosmelk og en robust eikekarakter er umiddelbare toner i en god, om ikke litt kontrollert nese. Litt lufting trekker frem demerarasukker, kanel, samt at vaniljen er tydeligere nå. Foreløpig kjenner man fatene godt samtidig som Glenfiddich sitt fruktige destillat fortsatt er der. Jeg synes det hele er såpass godt balansert at det føles nesten galt å tilsette vann i en whisky som allerede holder 40%. I folkeopplysningens tjeneste prøver jeg meg frem med kun noen dråper. Det som ofte skjer (i min erfaring) når man tilsetter vann er at whiskyen blir mer syrlig, og det skjer også her med litt knust rabarbra, kaffe og våt sagmugg. Helt klart bedre uten vann.

Smak:
Munnfølelsen er som sateng for tungen. Virkelig i særklasse her! Det har en tydelig eikeprofil i smaken, og kan kanskje oppleves som litt bitter. Sjokolade, krydder, litt brent vaniljekrem og  appelsin. Jeg savner litt mer bourbon her, og opplever smaken som litt mer typisk for en sherrypreget Speysider. Den virker litt mindre artikulert i smaksbildet, enn hva jeg opplevde på nesen. Med vann skjer det ikke så mye, kanskje noe friskere mot slutten. Ettersmaken er svært krydret og med en frisk profil av rabarbra, eik og maltsukker. Fin avslutning. Det kan tenkes at en sterkere whisky ville hatt mer smak, men jeg vil si at krydderpreget var det beste ved smaken og har heller ikke tatt så mye skade av å tynnes ut.

Konklusjon:
De som er glade i Glenfiddich, og de er det mange av, vil nok ikke la seg skuffe over at destilleriprofilen er godt ivaretatt. Den viser også hvor godt bourbon og sherry kan fungere sammen, i alle fall på nesen. Munnfølelsen var særdeles myk, og det er som regel et kvalitetstegn. Det er litt synd at den ikke har den samme kvaliteten i smaksbildet som på nesen, og er derfor ikke noe førstevalg for meg hvis jeg skal sette meg ned med glass Glenfiddich. Den er på ingen måte en dårlig whisky, men føler jeg får mer igjen for pengene med Rich Oak og Distillery Edition. Jeg setter denne helt klart i kategorien over de man bør prøve før man kjøper.

73/100

– Anders

Glenfiddichs hjemmeside