Yellow Spot

Som jeg var inne på anmeldelsen av den finfine lillebroren ‘Green Spot’ kommer prikken i navnet fra distributøren bak denne seriens tendens til å merke fatene sine med forskjellige farger avhengig av whiskeyens alder. 7 år gamle ‘Blue Spot’ forsvant ut av markedet for lenge siden, mens Yellow Spot og Red Spot har blitt reintrodusert i nyere tid. Da Mitchell & Son skulle relansere Yellow Spot i 2012 ble det foretatt en grundig undersøkelse av gamle papirer og oppskrifter for å finne ut av hva som tradisjonelt skilte denne tapningene fra de andre. I tillegg til 12 års lagring viste det seg at det ble benyttet fat som tidligere hadde inneholdt Malaga-vin (en søt spansk hetvin) i tillegg til mer tradisjonelle bourbon- og sherryfat. Riktig type fat ble sporet opp, og vips, så fantes det nok en type irsk Single Pot Still-whiskey på markedet.

Selv om jeg ofte snakker om pris prøver jeg å ikke være for krass, men når det gjelder akkurat Yellow Spot klarer jeg ikke dy meg. For litt siden dukket den opp på Vinmonopolet til 2000,- Denne prisen er rett og slett hårreisende. Det er ikke opp til meg å fortelle hva en flaske whisk(e)y er verdt for andre, men når Yellow Spot stort sett ligger på rundt 600,- ellers i Europa (som i Tyskland der jeg kjøpte denne flasken) er det noen som tøyer grensene til det urimelige. Pussig nok solgte whiskeyen likevel ut på polet, men skulle den komme tilbake: Vær så snill å ikke støtte opp denne typen grådighet. Det er dette som mer enn noe annet driver prisene på whisk(e)y til urimelige høyder.

Presentasjon:
I motsetning til Green Spot holder denne 46 %. Fargen er relativt mørk, men siden det ikke fremgår av flasken er det vanskelig å si om dette skyldes Malagafatene eller E150A. Lett i glasset, som seg hør og bør fra en trippeldestillert whiskey.

Lukt:
Umiddelbart en mer fatpreget whiskey enn Green Spot, med markante sherrynoter og en søtlig vinduft som sikkert kommer fra Malaga-vinen. Drueskall, blå druer, fyrstekake, muskatt, rips og en skvett billig rødvin. Pot still-karakteren er langt svakere enn andre etablerte whiskeyer av dette slaget som Green Spot, Redbreast 12 og Powers John’s Lane. Joda, det er hint av det nesten rugaktige krydderet og en svak metallisk binote, men pregene må spille annenviolin (om ikke tredje) for fatene. Hvit pepper, druekjerneeddik, gress og maltdrops. Vann slipper til pot still-andelen en anelse mer, uten at den blir i nærheten av førende. Utover dette og litt honning og appelsinskall er det ikke noen stor endring.

Smak:
Også smaken er svært fatstyrt, og tankene går umiddelbart mer i retning av vinfatlagret skotsk whisky som Glenmorangie Artein, enn annen single pot still whiskey fra Midleton. Limeskall, cocktailbær, rabarbra, druekjærner, vanilje, hibiscus, masse ferskt gress, tørket tranebær og et hint av hveteboller. Bitterheten som vanligvis utgjør en viktig del av pot still whiskey havner her helt i skyggen av tanniner fra fatene, men destillatet gjør seg likevel tilkjenne i form av litt karve og rug. Voksaktig og relativt snerpete munnfølelse. Munnfølelsen blir enda mer voksaktig med litt vann, noe whiskeyen kler godt. Nye preg av lynghonning, kumquat, mild rosévin og en anelse cayennepepper. Når balansen også blir bedre er det bare å anbefale et par dråper vann i denne.

Konklusjon:
Malagafatene setter et interessant særpreg, og virker godt balansert mot bot både sherry- og bourbonfat. Når jeg likevel trekker noen poeng sammenlignet med Green Spot og Green Spot Château Léoville Barton, er det fordi fatene som helhet stjeler så mye oppmerksomhet at det går på bekostning av single pot still-karakteren. Dette er likevel en svært god whiskey, men ikke helt på nivå med Green Spot, og den er ihvertfall ikke verdt i nærheten av 2000 kroner. 

80/100

– Rasmus

Mitchell & Sons nettside