Powers Johns Lane 12 YO

Da jeg tok for meg Powers Gold Label for kort tid siden, en whiskey som etter min mening holder mål innenfor sin kategori, var jeg inne på at Powers tradisjonelt sett var forbundet med pot still whiskey. Etter å ha testet whiskeyer som Green Spot og Barry Crocket Legacy vet vi at Midleton-destilleriet i Cork mestrer denne stilen. John’s Lane-navnet er, som jeg også dekket i anmeldelsen av Gold Label en hyllest til Powers-destilleriets tidligere adresse i Dublin, og et slags forsøk på å vise hvordan Powers en gang var. I motsetning til Green Spot og Barry Crocket Legacy, er det denne gangen med noen sherryfat i mixen. Dette synes å være noe som går igjen for whiskeyer under Powers-navnet, noe jeg kommer tilbake til i en ny anmeldelse ganske snart.

Det er altså snakk om en 12 år gammel single pot still whiskey denne gangen. En whiskey i omtrent samme prisklasse som Green Spot, noe som gjør det naturlig å sammenligne dem. Utfordringen til Midleton er imidlertid ganske klar: som destilleriet som står for brorparten av produksjonen av pot still whiskey i Irland kan de ikke bare gi ut whiskeyer under forskjellig navn, det må også være forskjell på dem. La oss se hvordan Powers John’s Lane stiller seg, spesielt sammenlignet med Green Spot.

Presentasjon:
Aldersbetegnelse, naturlig gullfarge, 46 % alkohol og påskrift med destilleriets navn. What’s not to like, fra en whiskey i denne klassen?

Lukt:
Det første som slår en med denne sammenlignet med Green Spot og Midleton Barry Crockett Legacy, er den åpenbare bruken av sherryfat i tillegg til bourbonfatene. Vaniljen, bananene og det mildt metalliske preget er her. Utover det går John’s Lane sin egen vei. Muskatt, kanel, sort pepper, hvit pepper, rød pepper, furukvae, tranebær, pekannøtter, solsikkeolje og en god dose våt jord. Det er en fylde og substans her som man ikke finner i de nevnte whiskeyene, samtidig som denne føles hakket mer skitten. Spearmint, klementiner, grov marsipan. Noen dråper vann i denne er faktisk ganske så artig for luktens del. Whiskeyen blir med ett mer mineralsk, med preg av flint og kalk, samtidig som den plukker opp noen friske duftnyanser av stikkelsbær og bringebærsyltetøy. Det minner om noe skotsk et øyeblikk her nå – Macallan muligens? Eller kanskje heller Glendronach?

Smak:
Man forventer liksom en voldsom start etter den kraftige lukten, det får man ikke. Det hele begynner subtilt, lukket, men akk så pent. En liten munnfull tysk marsipan med muskatt, kakaopulver, brente rosiner, tørr sherry og en god del sort og hvit pepper. Den klassiske blandingen av vanilje og banan er her også, men denne gangen spiller den annenfiolin for sherryfatene. Utover i ettersmaken blir whiskeyen gradvis mer bitter og syrlig, med preg av ferskt gress, gin, sitronskall og umodne blåbær. Disse pregene får følge av en subtil sødme, som balanserer ting ganske så bra. Med litt vann befester smaken seg som enda mer nøttepreget: valnøtter, pistasj, mandler. Samtidig kommer det til en søtlig fylde i retning av crème brûlée og assorterte mandelbaserte bakverk. Den nye sødmen følger langt på vei med ut i den friske ettersmaken, og loser med det denne finfine whiskeyen trygt i havn.

Konklusjon:
I kinesisk matlaging skiller de mellom såkalt «kald» og «varm», et slags yin og yang som ikke har noe med temperaturen på det man spiser å gjøre, snarere følelsen man har når man spiser det. Rødt kjøtt er varmt, hvit fisk er kaldt. Appelsin er varmt, vannmelon er kaldt. Der den friske og raffinerte Green Spot står for det kalde i Midletons pot still-serie er Powers John’s Lane den varme kontrasten, med sin nøtteaktige, krydrete og mildt skitne fremtoning. Heldigvis anbefaler kinesisk kjøkken å alltid balansere varmt mot kaldt, for å ikke komme i ubalanse. Løsningen er derfor åpenbar: Sørg for å ha en klunk Powers John’s Lane for hånden hver gang du drikker Green Spot. Og motsatt.

84/100

– Rasmus