Dallas Dhu – Gordon & MacPhail, 1979 – 2012

Rett og slett en fantastisk tapning av det nedlagte destilleriet Dallas Dhu, fra den uavhengige tapperen Gordon & MacPhail.

Dallas Dhu – Gordon & MacPhail, 1979 – 2012

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum43 %
LandSkottland
DistriktSpeyside
DestilleriDallas Dhu
UtgiverGordon & MacPhail

Jeg elsker Dallas Dhu. Naturligvis ikke all whisky derfra – som med alle andre destillerier finnes det mer og mindre vellykkede tapninger. Dette gjelder kanskje spesielt destillerier som er nedlagt, og derfor etter hvert blir såpass ettertraktede at uavhengige tappere som sitter på et fat eller to derfra føler at de av økonomiske hensyn er nødt til å gi det ut som single malt til tross for tvilsom kvalitet. Dallas Dhu har etter hvert blitt et av disse destilleriene. Så var det kvaliteten på basespriten da, og dens styrker og svakheter. På samme måte som Brora og Port Ellen har Dallas Dhu en tendens til å blomstre etter lang tid på fat, noe som kan sies å være en god ting 35 år etter dørene stengte for godt.

Det er noe herlig «understated» (i mangel av et like godt norsk ord) over Dallas’. En gressaktig og oljete smak, som ikke behøver heftige bourbon- eller sherryfat for å skinne, men som utvikler seg formidabelt med sakte oksidering over tid. En whisky for gjenbrukte hogsheads med andre ord. Alt virker som skapt for Cask Strength-serien til Signatory eller Small Batch-serien til Cadenhead’s, altså – serier som i stor grad kjører denne typen lagring. Whiskyen som nå skal til pers er det imidlertid Gordon & MacPhail som står for, noe som litt for ofte med eldre whiskyer betyr lavt alkoholvolum. Denne gangen er imidlertid ikke det så nøye, for dette folkens, dette er en herlig whisky.

Presentasjon:
43 % alkohol er nesten gode nyheter fra en slik tapning, da den fort kunne holdt 40 % også. Mørk gullfarge og middels viskositet.

Lukt:
Det er noe spesielt med disse gode årgangswhiskyene, som formelig oser av rancio, godt integrerte fatpreg og avslappet majestet. Forestill deg et gammelt møbelverksted, der den milde lukten av sagflis og benarolje fra dagens og gårsdagens arbeid blander seg med gamle lærtrukne stoler av edeltre som mahogni og teak. Et par av møblene har kanskje stått hjemme hos en storrøyker en gang i tiden, og etterlater svake spor av parfymert sigarettrøyk. En og annen kommode har stått i en kjeller og bringer med seg litt litt sopp. Så, for å forlate møblene et øyeblikk dukker det opp spor av salmiakklakris, assortert tørket frukt, gule druer, fersk stjerneanis, gule epler, muskatt og sort pepper. Alle luktene er så godt integrerte og balanserte at det nesten føles feil å tilsette vann, men here goes – to knøttsmå dråper: Ingen grunn til bekymring. Tid og vann skyver de nydelige eikenotene enda mer frem i forgrunnen. Varmt treverk, brent sukker, furukvae, eikenøtter, brente mandler, appelsinskall og rooibos te.

Smak:
På samme måte som lukten er det en rolig eleganse over smaken. Samtidig er det en markant forskjell her: Der lukten i stor grad er styrt av fatene er smaken overraskende maltdrevet. Kanskje særlig til en ca 33 år gammel whisky å være. Herlig tørr byggmalt, ferskt gress, sorte oliven, fudge, muscovadosukker, limeskall, sedertre, salt og en liten håndfull rosiner. Smaken er flere hakk bitrere enn lukten, noe som kler den milde sødmen og den fyldige munnfølelsen svært bra. Artisjokk, muskatt, rå champignon, kakaopulver og en vag anelse av røyk. Det er også en nærmest papiraktig smak her, litt som lukten av gamle bøker. Etter vann og hvile roer bitterheten seg noen hakk. Samtidig kommer treverket en del tydeligere frem, litt på bekostning av malten. Nye preg av demerarasukker, epleskall av grønne epler og grønn te. Det viktigste som skjer er imidlertid at balansen faller helt på plass. Den fine sødmen gjør at eiken skinner, og man får fornemmelser av alle slags kryderier man kan finne i gode eikefat, uten at whiskyen blir forstyrret av fatenes tidligere innhold. Fabelaktig.

Konklusjon:
I en tid der ung whisky med eller uten ekstremt sminkede fat regjerer, er tapninger som dette uttrykket av Dallas Dhu ekstra kjærkomment. Ingen ting slår godt destillat som har fått akkurat lang nok tid på riktig fat. Fat som spiller på lag med whiskyen, ikke prøver å overdøve den. Her ser man lekker interaksjon mellom eik og malt, akkurat slik whisky var ment for å være. La meg likevel påpeke at det fortsatt produseres masse fantastisk bra whisky – Glenmorangie Astar er et eksempel på hvordan interaksjon med ekstreme fat kan føre til et glimrende resultat. Glendronach 15 Revival og Aberlour a’Bunadh er to andre. Problemet er at det blir stadig færre sjanser til å drikke whisky av den gamle skolen, noe som gjør hvert øyeblikk jeg unner meg et glass av denne typen whisky litt ekstra spesielt. Heldigvis er denne flasken fortsatt over halvfull, og resten skal nytes til det fulle. Helst i godt selskap, slik god whisky er ment å drikkes.

91/100

– Rasmus

Gordon & MacPhails nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises