Powers Whiskey, «Gold Label»

Når man ser på den sørgelige forfatningen irsk whiskeyindustri var i for bare noen år siden er det vanskelig å forestille seg hvor stor betydning et destilleri som John’s Lane Distillery i Dublin en gang hadde. Med en historie som strekker seg helt tilbake til 1791, da vertshusholder James Power bygget sitt første lille mikrodestilleri, skulle destilleriet være med på å dominere whisk(e)ymarkedet en stakket stund, før vanskelige tider og endring i etterspørsel endret alt. Powers Gold Label har vært et uhyre populært merke i Irland siden det først ble lansert i 1886, men innholdet i flasken kan knapt sies å være det samme som den gang. Her ligger også noe av problemet med å bruke historie som et salgsargument: Er det virkelig rettferdig å skryte av at Powers har holdt på siden 1791, når whiskeyen først ble flasket under dette navnet i 1886? Når destilleriet som ble startet i 1791 ikke lå John’s Lane, men i nabogaten Thomas Street? Når whiskeyen som nå går under navnet Powers produseres hos Midleton i Cork, ikke på John’s Lane i Dublin (nedlagt i 1976)? Sist men ikke minst: er det riktig å si at det er den samme whiskeyen når det er snakk om en blend, ikke en single pot still whiskey, som det var frem til 70-tallet? Svaret bør egentlig være nei, det eneste som har overlevd siden 1791 er merket og markedsføringen.

La oss likevel merke oss et par ting på den positive siden her: 1. Siden destilleriet ble nedlagt så sent som i 1976 er det fortsatt mulig å komme over tapninger derfra, og således få med seg en liten bit whiskeyhistorie. 2. Midleton produserer nå en hyllest til det gamle destilleriet og hvordan whiskeyen var før i ‘Powers John’s Lane Single Pot Still Whiskey’. En riktig så god dram til en forholdsvis hyggelig pris. Powers Gold Label er kanskje ikke så ikonisk som produsenten vil ha den til, men den er fortsatt en av de mest populære whiskeyene i Irland. La oss prøve å finne ut av hvorfor.

Presentasjon:
Er den fine gullfargen helt ekte? Muligens ikke, men den matcher etiketten bra. 40 % alkohol og relativt begrenset vedheng, som seg hør og bør. En litt artig ting med miniatyren denne anmeldelsen er basert på er at den er på 71 ml. Nok til to ganske liberale drammer med andre ord. Det må man være fornøyd med. 

Lukt:
Det er noe fundamentalt irsk over dette, noe som selvfølgelig ikke kommer som noen overraskelse. Heldigvis er det en irsk duft som engasjerer mer enn eksempelvis standardtapningen til Jameson. Med preg av fullmodne røde epler, fersken, litchi og lett vanilje går tankene heller mot Nord-Irland og Bushmillls Black Bush enn mot Powers-produsentens tidligere nabo i Dublin. Lukten er ellers av den syrlige sorten, med innslag av sitronskall og nyper, samt litt mildt krydder – primært pepperrot og ingefær. Noen dråper vann gjør whiskeyen både fruktigere og søtere på nesen: Litt gule epler, litt akasiehonning, litt gresskar og litt fersk hvetebakst.

Smak:
Basert på lukten forventer man en ganske lett whiskey på smaken. I stedet blir man møtt av en relativt feit munnfølelse, backet opp av en fyldig kornsmak. Byggmalt, havregryn, epler, ananas og et hint av banan. Smaken er i den tørre enden av skalaen, noe som kler whiskeyen relativt godt. Ingefær, hvit pepper, kamfer, sesamfrø og en liten klype fersk koriander. En liten skvett vann gjør smaken langt mindre tørr, og trekker frem litt interessant bitterhet. Limeskall, aloe vera, raffinert sukker og litt vaniljesukker av nye smaker. 

Konklusjon:
Det er en trivelig irsk blend dette her. Smaken er godt balansert, munnfølelsen er fyldig og fin, og whiskeyen tar vann såpass godt at den nok vil gjøre seg bra i drinker også. Man kunne naturligvis trukket frem ting som at den mangler kompleksitet, men det er ærlig talt ikke meningen med Powers Gold Label. Hovedkonklusjonen er at den smaker fortreffelig ved siden av en Guinness (langt bedre enn Jameson), og at den sikkert vil gjøre seg glimrende i en Irish Coffee. Er det rart at den er populær i Irland da? Nei, det er det ikke.

73/100

– Rasmus

Powers’ nettside