Ardbeg Alligator

For å skille seg ut i mengden har mange brennevinsprodusenter valgt å fokusere på helt andre ting enn smak og lukt. Vodkaprodusenten Absolut er kanskje det tydeligste eksempelet på dette, som gjennom god markedsføring og lekkert design har blitt en stor internasjonal suksess. Samtidig vil nok mange (meg selv inkludert) si at kvaliteten på selve produktet ikke er allverden.

Den siste tiden har Ardbeg fokusert mye på nettopp brand building, men de severer noe helt annet enn annenrangs vodka. I tråd med destilleriets lange levetid og det gammeldagse gæliske designet på etiketten har Ardbeg flere ganger valgt eventyraktige temaer på whiskyene sine, som for eksempel Airigh Nam Beist og Corryvreckan. Ardbeg Alligator plukker opp tråden, og lanserer en myte om at det en gang fantes alligatorer (eller «Islay-gators«) på Islay. En morsom historie, men selvsagt bare sprøyt. Navnet kommer først og fremst av at de i produksjonen av Alligator brukte tønner som er brent på innsiden. Når treverket blir behandlet på denne måten (som forøvrig er normen i bourbon-produksjon) kan det utseendemessig minne om alligatorhud. Whiskyen består av ca 20 % virgin oak (altså eiketønner det ikke har ligget noen andre drikkevarer på før) og 80 % first fill bourbon-tønner.

Som mange andre Ardbeg-whiskyer ble denne sluppet som begrenset opplag, men det er fortsatt mulig å få tak i denne whiskyen. I skrivende stund kan man fortsatt kjøpe Ardbeg Alligator på Vinmonopolet.

Utseende:
Lys og klar som ventet av en Ardbeg, men med litt mer brunskjær. Tendenser til partikler fra fatet, relativt bra cling, tydelig mist.

Lukt:
Umiddelbar Ardbeg: Røyk, salt, lær, tjære og sigartobakk, men med litt mer fruktighet enn eksempelvis Ardbeg 10. Jelly beans, lønnesirup, appelsinskall, overmodne mandariner. Overraskende frisk og klar bak røyken. Blåbærsyltetøy og crème fraîche.

Tilsatt vann kommer plutselig den amerikanske eiken frem for alvor, og dæven for en entré! Tungt treverk med mye naturlig vanilje, chili, mørk sjokolade, brent malt, stangselleri og muscovadosukker. Av fruktige toner kjenner jeg pære, druer, overmoden banan og blåbær, mens appelsinskallet har dempet seg en god del. Det er noe kokmalt kaffe her nå, og tobakken har blitt lettere og mer sigarett enn sigar, og malten kommer frem med et mildt røstet preg.

Smak:
Starten kommer som et sinna spark, og føles nesten som å bli bitt av en alligator, før den raskt slipper til sødme og friskhet. Vanilje, tyrirøyk, fløte og kandissukker, sigartobakk, tett og kompakt men med en merkbar friskhet. Tresmaken er veldig tiltalende, og kommer sammen med blå druer, lønnesirup og stangselleri. Tobakken blir med langt ut i finishen, som føles litt som å røyke en god robustosigar mens man spiser blåbær og pasjonsfrukt med fløte og kandissukker

Tilsatt vann begynner opplevelsen også med et alligatorjafs, men alligatoren har blitt litt tammere nå. Fruktigheten og sødmen som kommer nå føles enda tydeligere som en del av eikesmaken og man får en følelse av at Ardbeg har fått tak i meget gode tønner til produksjonen av denne whiskyen. Her er det masse naturlig vanilje, fortsatt sigarrøyk og selleri, plenty med fløte, druer, blåbær, samt blodappelsin, salt, mild ruccolasalat og litt bråtebrann (brennende vått løv). Vaniljen returnerer stadig, etterfulgt av fløten, før sigaren kommer rullende tilbake. Dempet chili, røde epler og pasjonsfrukt.

Konklusjon:
For en whisky dette er! Treverket i tønnene skinner, og man blir dratt med på en reise gjennom røykringene til en god cubaner mens man spiser frukt og bær i vaniljesaus og fløte. Havet kan hele tiden høres svakt i det fjerne, men bølgene er langt unna og utgjør ingen trussel. Alligatoren kan kanskje virke skummel helt i starten, men den lar seg lett temme og viser seg å være et godt kjæledyr. Den trenger litt tid til å åpne seg, men når man først snakker samme språk som whiskyen (altså alligatorsk) har man ingen kommunikasjonsproblemer med den resten av kvelden.

Alligatorbestanden i Europa døde ut i pliocen-perioden for flere millioner år siden, men Ardbeg er veldig nær å vekke den fra de døde med denne whiskyen. Og hvem vet? Kanskje det fortsatt finnes en liten islay-gatorstamme innerst i myra ved Ardbegs vannkilder. I så fall håper og tror jeg de setter pris på denne whiskyen.

90/100

– Rasmus

Ardbegs nettside