Glen Garioch – Virgin Oak

Onde tunger skal ha det til at helhetlig lagring av skotsk maltwhisky på ubrukte amerikanske eikefat ikke fungerer så bra. Det må man naturligvis undersøke om stemmer, og hvorfor ikke begynne med en whisky fra høylandsdestilleriet Glen Garioch?

Glen Garioch – Virgin Oak

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum48 %
LandSkottland
DistriktHighlands
DestilleriGlen Garioch
UtgiverGlen Garioch

Vi har vært inne på jomfrufatlagring av skotsk maltwhisky før, i forbindelse med Ardbeg Alligator og Laphroaig QA Cask. Begge whiskyene bærer tydelig preg av å ha ligget på denne typen fat (dvs. eikefat som ikke har inneholdt noe annet tidligere), men ingen av dem har helhetlig ligget på slike fat. Vi har også vært innom Glen Garioch 12 yrs, og Anders kom da til at selv om denne whiskyen hadde mange kvaliteter var kort ettersmak et ankepunkt, til tross for ellers godt samarbeid med de amerikanske bourbonfatene. En av to interessante ting er å finne ut om enda mer aktive fat kan heve Glen Garioch enda litt høyere.

Det er imidlertid en annen ting som gjør denne whiskyen svært interessant: I en tid der skotske destillerier har synkende tilgang til gode fat (både bourbon- og sherryfat) vil det være behov for nytenkning. Samtidig har det også blitt noe større aksept for yngre whiskyer, selv om det fortsatt er et kontroversielt tema. Siden ubrukte fat ikke blir påvirket av produksjonen og etterspørselen av sherry og bourbon kan helhetlig lagring på “virgin oak” være en løsning for fremtiden. Siden treet i slike tønner i tillegg er svært aktivt klarer man seg også med markant kortere lagringstid, noe som igjen gjør at man kan selge yngre, og i så måte billigere whiskyer (i hvert fall sparer man litt på “husleien”). Er dette fremtiden for skotsk maltwhisky, og i så fall; går vi en god tid i møte, eller betyr dette slutten på skotsk whisky som vi kjenner den?

Presentasjon:Glen Garioch Virgin Oak (1)
Et eksempel på at whisky ikke trenger å være gammel for å se tiltalende ut. Mørk ravfarge (tilsynelatende fra de ferske fatene) og eksemplariske 48 % alkohol. Clinget er ikke allverden, men det er vel omtrent som forventet.

Lukt:
Det kan liksom ikke være noen tvil om hva slags fat som har vært brukt her, for på nesen er det først og fremst bare en solid maltlukt og generell whiskyfylde som skiller dette fra en bourbon. Hasselnøttpurée, revet rotfrukt (pastinakk og gulrot), vaniljepulver, fyldig og ung amerikansk eik, grillmat, cognacsdyppede sigarer og Nesquikpulver. Alle luktene spiller forholdsvis godt på lag, uten at noe stikker seg ut som veldig dominerende. Litt vann åpner imidlertid noen helt nye dimensjoner. I starten bryter det gjennom en kraftig lukt av appelsinmarmelade og et pust med røyk. Hvor kommer lukten av plommesyltetøy fra i en whisky som ikke har hatt noen befatning med europeisk eik/sherry? Den relativt unge spriten kommer også tydeligere frem nå, og drar tankene i retning av vodka. Den typiske amerikanske eikesødmen har gitt seg noe, til fordel for en mer rett frem eikelukt med noe mer taninpreg. Etter litt mer tid og luft roer ting seg noe mer, og man sitter først og fremst igjen med lukten av nøttekake og en tiltagende vaniljesødme.

Smak:
Frisk og fyldig smak som fra starten synes å dele seg opp i 3 relativt likebyrdige spor: Sjokolade, malt og frisk amerikansk eik. Sjokoladepreget er i likhet med lukten relativt søtt og lyst, og tankene går igjen til Nesquik, sammen med en underbyggende karamellukt. Eiken balanserer sødmen fint med avdempede taniner og preg av kokos, vaniljestang, appelsinskall, eikenøtter og tysk marsipan. Malten binder det hele sammen på en fin måte, men slipper taket relativt fort. Dessverre kommer også destillatet litt for tydelig frem under veis med en litt ung og rå fuselsmak. Mot finishen er det først og fremst eiken som sitter igjen: litt grapefrukt, men først og fremst subtilt bitter eik.

Med vann kommer det frem noen voks- og stearinaktige smånoter sammen med basisen fra da whiskyen var bar. Sjokoladen har dempet seg litt, og munnfølelsen har blitt litt lettere (i grunnen har hele whiskyen beveget seg i en litt tynnere og kjedeligere retning). Litt kandisskukker, avmålt røyk og mye god eikevanilje, tysk marsipan og litt søt rå gulrot mot slutten. Ettersmaken er forholdsvis lang for alderen, men relativt mild.

Konklusjon:
Denne whiskyen får nok litt mer ut av fatene enn Glen Garioch 12 på ettersmakssiden, men dette er nok samtidig ikke en like komplett whisky. Whiskyen smaker absolutt godt, men det er noe litt tynt og uferdig her. Litt vann frigjør noen morsomme preg, men Glen Garioch Virgin Oak gjør seg helt klart best bar, etter min mening. Er jomfrufat fremtiden for skotsk whisky? Jeg håper ikke det, men det er et verdig nytt tilskudd til det etablerte. I hvert fall så lenge det gjøres såpass anstendig som dette. Det er noen paraleller med Laphroaig QA Cask her, men fatlagringen føles mer ærlig, smaksinntrykkene renere, basewhiskyen mer velegnet, og alkholvolumet riktigere. En lettdrikkelig whisky med åpenbare kvaliteter, selv om det gjenstår litt arbeid for å perfeksjonere dette produktet.

76/100

– Rasmus

Glen Gariochs nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises