Glen Garioch 12 YO

Det skal sies at vi har et ganske godt utvalg i whisky på vinmononpolet, og for de aller flest sikkert mer enn godt nok. Fortsatt er det noen merker man gjerne skulle sett, og da har vi heldigvis mulighet til å handle på Tax Free. Vi har tidligere på denne bloggen sett med bekymring på de store destilleriers tendens til å bruke denne delen av markedet til svakere produkter i fancy innpakning. Da er det hyggelig at det er fortsatt noen destillerier man kan ”oppdage” her, med alders-benevnelse og høyt alkoholvolum. Glen Garioch er et av disse.

Glen Garioch (uttales Glen-Giri) er ikke akkurat et nytt destilleri, med sin oppstart i 1797 av grunnleggerne Thomas Simpson og brødrene John og Alexander Manson, er det et av de eldste som fortsatt er i drift. Destilleriet ligger fint til i Oldmeldrum, Aberdeenshire hvor tilgangen på korn og vann har historisk sett vært god. Dette gjør den regionsmessig til en Highland, men East-Highland kan virke mer oppklarende rent geografisk. Destilleriet ble tatt over i sin helhet av Mansonfamilien i 1837, hvis viktigste bedrift (ingen utflukter i Hollywood for akkurat denne Manson) var å holde en såpass god kvalitet slik William Sanderson så den som en av de viktigste ingrediensene i VAT 69. Sanderson tok også gradvis over frem til fullt eierskap i 1921. For oss som er mest opptatt av smaken var det begivenhetene på syttitallet som kanskje er av mest interesse.  På slutten av sekstitallet var det rett og slett ikke nok vann igjen og produksjonen hadde stoppet. Stanley Morrison kjøpte da destilleriet og etter litt leting ble en ny kilde funnet på nabogården, den vakkertklingene ” Silent Spring of Coutens Farm’. Ingen har sett den, ingen har hørt den, men jommen ble produksjonen mangedoblet og i perioden 1973-1985 produserte Glen Garioch en noe mer røyktung Highlander. Noen av disse kan man fortsatt finne som årgangswhisky, eller vintage releases. I dag eies destilleriet av  Suntory og produserer i hovedsak urøkt whisky.

Whiskyen jeg skal gå i dybden på her er Glen Garioch 12, en blanding av bourbon og oloroso-sherryfat som har sluppet unna filtrering (men ikke karamell!). Det hele er flasket på den generøse styrken 48%. Den observante leser har kanskje sett over at jeg ikke bruker vann fra springen denne gangen. Det smakte og luktet såpass klor at jeg måtte kjøpe en klunk kildevann. Hvis man har en whisky man vil fordype seg i vil jeg anbefale at vannet er så nøytralt som mulig. Som regel oppfyller norsk vann fra springen dette kravet, men ikke denne gangen altså.

Presentasjon:
Flasken kommer i en gråbrun pappboks, med olivengrønne skotskruter. Etiketten har god informasjon om produktet, flasken har et eget design, og det hele oppleves som både smakfullt og erkeskotsk på samme tid. De er fryktelig opptatte av årstallet 1797, du finner det på etiketten, støpt i glasset, frest ut på toppen av korken og brent  inn i selve korken. 1797, husker det nå. Fargen er kanskje pen, men den er dessverre sminket. I glasset har whiskyen et godt cling.

Lukt:
Fruktig start, mer sherry enn bourbon kanskje. Etter hvert kommer bourbontoner som vanilje og banan frem. Jeg synes det er ganske mye blomster, og her kommer jeg nok til kort i beskrivelsen, men får assosiasjoner til høysommer.  Både frisk og litt tørket frukt i skjønn forening her. Syrlige epler, modne pærer, og søte rosiner. En god fruktsalat med et lite dryss kanel og mandler er servert, og jeg synes denne har levert veldig godt uten vann. Vann gir den en svak tone av toffee, og introduserer litt syrlig appelsin i salaten. En deilig nese med kvaliteter man bare kan finne i en god single malt.

Smak:
Endelig en whisky som gir litt tyggemotstand! Fyldig og god munnfølelse, en veldig pen balanse mellom eiketørrhet og sødme. Finishen kommer kanskje litt kjapt, men kan tilgi det da malten formelig kiler på tungen av bakt banan dyppet i mørk sjokolade, og frisk syrlighet hele veien igjennom. Vann synes jeg ødela mye i balansen over tungen, men den henter seg heldigvis inn i finishen som er nå noe friskere. Ettersmaken har svisker, eikebitterhet og en noe melen følelse. Oppsummert synes jeg dette er på grensen til outstanding ut fra hoppkanten, men stilen holder seg ikke hele veien over kulen. Helt klart best uten vann, men hvis man skal ha noe i bør det være en til to dråper.

Konklusjon:
En god whisky som på Tax-Free er så absolutt verdt de 420kr du må ut med for en liter på Gardermoen. Den har sine svakheter, spesielt i finishen, men vil trekke frem både nese og munnfølelse (uten vann) som sterke argumenter for Glen Garioch 12. Jeg synes det også alltid er gøy å prøve nye destillerier, og selv om jeg virket kritisk til markedsføringen innledningsvis, synes jeg det er gøy at de tør å fronte f.eks parmesanost som tilbehør til whiskyen på nettsiden.  Helt til slutt vil jeg si at dette var det et godt første møte med destilleret fra, 1979… nei, 1779… 1797!

81/100

– Anders

Glen Gariochs hjemmeside.