Laphroaig – QA Cask

Islay-destilleriet Laphroaig er aktive på taxfree-markedet for tiden, og så lenge det er kvalitet over produktene de slipper er ikke dette oss i mot. Litt eksperimentering i hverdagen kan være en god ting. Nabodestilleriet Ardbeg lyktes godt med sin jomfrufatlagrede whisky, så dette bør vel fungere bra for Laphroaig også?

Laphroaig – QA Cask

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum40 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriLaphroaig
UtgiverLaphroaig

Det virker som taxfree-markedet i større og større grad har blitt en lekegrind for destilleriene, der de tester forskjellige uttrykk av whiskyene sine. Kanskje er det en litt lavere terskel for mange å teste nye varianter når det (ofte) er billigere å handle der enn andre steder? På den positive siden har dette bragt oss flotte whiskyer som Bunnahabhain Darach Ùr og Laphroaig PX Cask, på den litt mer negative… vel… Highland Park comes to mind… I tillegg til PXen har røykmaestroene hos Laphroaig sluppet to whiskyer for taxfree-markedet den siste tiden, to whiskyer som går i markant forskjellige retninger. Den ene; An Cuan Mòr har fått sluttlagring på europeiske eikefat, med alt det måtte bringe av sherrytoner. Laphroaig QA har derimot blitt sluttlagret på jomfrufat av amerikansk eik, og det er altså grunn til å forvente en del typiske bourbonfakter av denne whiskyen. Det har lenge vært en generell oppfatning om at denne typen fat ikke fungerer like bra med skotsk maltwhisky som den gjør med amerikansk destillat. Samtidig ser vi at stadig flere skotske destillerier prøver seg på denne typen lagring, i takt med den stadig hardere konkurransen om gode eikefat. Noen får det sågar veldig godt til, og det var vanskelig å ikke tenke på Ardbegs (etter min mening) strålende Alligator, da nabodestilleriet Laphroaig slapp denne. QA står forøvrig for “Quercus Alba”, det latinske navnet på amerikansk hvit eik, så det er heller ingen tvil om at destilleriet ønsker å vise hva som er konseptet bak denne whiskyen.

Presentasjon:Laphroaig QA Cask
Flasken ser selvfølgelig typisk Laphroaig ut, så her er det ingen ting å ta feil av. Fargen er heldigvis ikke unaturlig mørk, selv om det er et svakt brunskjær her som får meg til å mistenke en bitteliten dæsj med karamell, men som også kan være fatene. Vedhenget er ikke allverden, men ok, dette er vel ikke blant de eldste whiskyene der ute heller. Det jeg imidlertid er mest skeptisk til er det svake alkoholvolumet på 40 %. Er dette nok for denne whiskyene?

Lukt:
Vel, det er ingen tvil om at dette er en peated whisky, og det er heller ingen tvil om at det er amerikansk eik involvert her. Røyklukten er ikke like hissig som f.eks. Laphroaig 10 eller Quarter Cask, men det lukter definitivt Laphroaig. Som ventet finner jeg også en god del lær, tjære og jod her, samt litt av det karakteristiske klor-preget jeg ofte finner i yngre Laphroaig. Videre tilfører eiken en solid dose vanilje, marsipan, kamfer og anis. Helheten er ganske søt og avrundet til å være en såpass røykfylt whisky. Omsider finner jeg noe revet gulrot, litt overmodne moreller og et visst preg av gjær (mer i retning av sats enn gjærbakst).

Selv om det virker unødvendig i en såpass tynn whisky prøver jeg med et par dråper vann. Dette tilsetter litt velkommen sitronsyrlighet og en hyggelig syrinnote, samtidig som det faktisk gir lukten litt mer fylde. Utover dette er ikke endringene så store.

Smak:
Starten er snill, rund og avdempet, og kommer først og fremst i form av vanilje, mandler, kamfer og litt salt. Etter hvert får de søte pregene noe backing av røyk, lær, litt klor og litt grønn pepper, uten at det hele blir direkte agressivt av den grunn. Hadde det ikke vært for at røyksmaken er så typisk Laphroaig hadde denne snille whiskyen nesten ikke vært til å kjenne igjen. Det er også noe relativt friskt hele veien her, som igjen drar tankene mot revet gulrot. Mot slutten kommer det litt kirsebæryoghurt, paranøtter, mandarin og en god og tørr maltsmak.

Også smaken får litt mer fylde av noen dråper vann. Røyken kommer litt mer frem, sødmen blir litt mer rafinert, og det er også tendenser til en frisk bitterhet som faktisk drar tankene litt i retning av gode gamle Port Ellen (uten på noen måte å være like markant eller fullendt som deres whiskyer gjerne er). Litt humle, tydeligere malt og en litt mer direkte syrlig eikesmak.

Konklusjon:
Laphroaig QA er en whisky som funker bra, men som likevel burde funket bedre. 2-3 små dråper med vann hjelper denne et stykke på vei, men vær forsiktig. Smakssammensetningen er god, fatene er det lite å si på og balansen er også bra. Så hva er det egentlig som er galt? Whiskyen er for tynn, den er for svak, den er for subtil, og fremst av alt: den henter ikke ut alt potensialet den har. Paralellene til både bourbon og andre Laphroaig-tapninger er her, det mangler rett og slett bare litt baller. Hvorfor i huleste har man valgt å tappe denne ved 40 % i stedet for 48 % som de andre taxfree-whiskyene deres holder?

Har Laphroaig laget en sommerwhisky? Det kan nesten virke sånn. En snill og lettdrikkelig whisky jeg gjerne kunne tatt med ut i skjærgården en dag i juni, på vei for å brenne St. Hans bål. Når bålet endelig er tent er det dog på tide å bytte ut denne med en annen whisky, for i denne sammenhengen ville Laphroaig QA blitt helt overdøvet. Overraskende nok.

74/100

– Rasmus

Laphroaigs nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises