GlenDronach 8 YO, «Octarine»

The GlenDronach distillery kaller seg selv en Highland Single Malt, men beliggenheten i Aberdeenshire gjør at den har tilhørighet til Speysidedistriktet. De har en lang og stolt historie, og kan skilte med å ha vært et av de første som fikk lisens til å drive lovlig i 1826. Destillieriet har hatt flere eiere, blant dem selveste Walter Scott og senere William Teacher & Sons, men i 1996 tok det midlertidig slutt. I 2002 var de i gang igjen og var en kort periode eid av Chivas Brothers frem til 2008. Nå, under eierskapet til BenRiach Distillery Company, gir GlenDronach igjen ut whiskyer som er kjent for sitt tunge preg av sherry. Legg merke til den store bokstaven i midten av navnet både hos eier og datterdestilleri.

I det siste har Vinmonopolet tatt inn flere sett med miniatyrer, noe som er til stor glede for oss entusiaster som vil smake mest mulig forskjellig whisky uten at vi må selge halve slekta for å få råd til det. Når GlenDronach gir ut en boks med miniatyrer av sine viktigste varianter, er det en god mulighet til å bli kjent med et destilleri. I boksen er alderen 8, 12, 15 og 18. Jeg finner ingen info om åtteåringen på hjemmesidene, og antar at den er ute av produksjon. Dette gjør boksen litt mer verdt å kjøpe i seg selv. Jeg kommer til å skrive om disse fra yngst til eldst, og begynner altså da med «Octarine», åtteåringen.

Utseende:
Brun og mørk. Det står ingenting om fargetilsetting, og håper og tror det ikke er noe av det. Ikke så veldig mye cling og den virker ganske lett. Jeg tror faktisk ikke den er kjølefiltret heller, siden det blir litt tåkete når jeg tilsetter vann.

Lukt:
Førsteinntrykket sier Sherry med stor S. De vanlige duftene av tørket frukt (svisker, dadler, fiken), appelsinmarmelade, aprikos, røde epler og et generelt preg av vin gjør seg umiddelbart gjeldende. Jeg opplever den som litt hissig og lar den lufte seg litt. Etter en liten stund kommer det noen preg fra bourbonlagringen. Jeg kjenner vanilje, toffee, ingefær og en svakere duft av kull. Litt vann gjør lukten mer syrlig, men også søtere toner kommer tydeligere frem, og da særlig honning.

Smak:
Veldig lett munnfølelse. Smaken av sherry blir fort overstyrt av et ganske intenst og friskt innslag av krydder, nesten som pepperot. River i nesen gjør det i hvert fall. Bitter sitrus, og et noe snodig preg av piperøyk. Jeg tror det behøves mer vann her. Vann vil absolutt temme den litt, og man kjenner mer til smaker som gir assosiasjoner til både mintsjokolade og marsipanbiten i Twistposen. Den litt inntrengende bitterheten på slutten klarer imidlertid ikke vann gjøre noe med, og det legger en demper på opplevelsen. Den lange ettersmaken minner meg mer om en bourbon, og blir søtere etter hvert med et fint preg av spisskummen. Jeg opplever smaken av GlenDronach «Octarine» generelt som en dårligere balanse mellom Sherry og Bourbon enn det lukten innledningsvis skulle tilsi.

Konklusjon:
Det er mye som taler for GlenDronach «Octarine», spesielt det at den har mange gode, kraftige smaker og at den er flasket på 46%. Normalt sett er jeg tilhenger av sterk smak, men her blir den svake balansen og integreringen av sherry og bourbon et problem.  Det at man blander Sherry og Bourbon er det ikke noe uvanlig ved, men at begge deler skal smake så kraftig at de slår litt hverandre i hjel er jeg ikke vant med. Jeg er optimist på vegne av de andre tre i boksen siden alt tyder på at GlenDronach satser på godt håndverk og er rause med de yngre fatene.

76/100

– Anders

Glendronach sin hjemmeside.