Glenfarclas Family Casks 2002, «Jons utvalgte»
Herlig sherrywhisky fra et av destilleriene som kan dette best, men er det på tide å vurdere hva som bør og ikke bør inngå i "The Family Casks"-serien deres?
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 50,1 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Speyside |
| Destilleri | Glenfarclas |
| Utgiver | Glenfarclas |
“The Family Casks”-serien til Glenfarclas har bygget seg opp et formidabelt renommé, og det med god grunn. Mange av tapningene i denne årgangsserien kan lett kalles legendariske, særlig hvis vi går tilbake til 50-, 60- og 70-tallet. Problemet er at det er ganske stor forskjell mellom 50 +/- år gammel whisky destillert på 50-tallet og drøyt ti år gammel whisky, som man får i noen av de nye tapningene i denne serien. På et eller annet tidspunkt forsvinner litt av det som gjør denne serien unik og legendarisk, og det sniker seg inn whisky som ikke nødvendigvis er dårlig, men som heller ikke tåler sammenligningen med de fantastiske 1954-årgangene.
Spørsmålet i dag er om 18 år på et first fill sherry hogshead er nok til å innfri forventningene til denne serien. Et enda viktigere spørsmål er selvsagt om den lukter og smaker godt. I skrivende stund (mai 2022) kan denne kjøpes på en del polutsalg rundt omkring for 2 295,- For min egen del var dette nok et øyeblikk der troen på menneskeheten ble styrket: I likhet med nylig anmeldte Balblair 2000-2014 dukket det opp en smaksprøve av denne mer eller mindre ut av det blå. Denne gangen var det Kenneth Kristiansen som sneiet innom Bjølsen for å overrekke en knert. Tusen takk, mann! (bilder fra whiskybase.com)
Lukt:
Førsteinntrykket er godt. Det er alltid et godt tegn når sherrywhisky av denne typen klarer å balansere sødme mot noe annet, helst syrlighet. Der krysser denne pent av. Søte sherrynoter av sultanadruer, moreller, knekk, rosiner og dadler, møter friskheten til ingefær og sitronskall. Det som er mildt overraskende er hvor markante pregene av lær og støvete bøker er til at whiskyen “bare” er 18 år gammel. Peanøttsmør, lynghonning, aske, sort te, sort pepper, tranebær og salvie. Med vann og tid får den et hint av noe krydret, nærmest røkelse, samt hibiscus og et hint av gløgg.
Smak:
Myk og smidig arrival, som sakte bygger seg opp i munnen. Tanniner, aske og alkohol møter en bonanza av røde frukter og bær: Tranebær, kirsebær, tyttebær, druer. Sødmen er akkurat slik den skal være: tydelig, men ikke overdrevet. Pipetobakk, vått lær, druejuice, fennikel, toast, bakte epler, paranøtter og Turkish Delight. Smaken er en anelse mer herbal enn jeg er vant til fra Glenfarclas. Rabarbra, crème brûlée, bladpersille og litt rødvinseddik. Med vann får den en tydligere tørr sherryprofil, noe som også kler den godt. Røstede mandler, hasselnøtter, sedertre og tørket papaya.
Konklusjon:
Som ventet fra Glenfarclas er dette både komplekst og nydelig sherrydrevet. Forbannelsen med å være en del av The Family Casks-serien har likevel en viss innvirkning her. Denne er et godt stykke unna nivået til de beste i denne serien, og det er derfor fristende å trekke litt mer enn den egentlig fortjener å bli trukket. Men jeg skal la være, og la den snakke for seg selv. På egne ben er dette nemlig en glimrende 18 år gammel CS Glenfarclas. Skulle gjerne hatt en flaske eller tre av denne.
87/100
– Rasmus