Balblair 2000-2014, 1st fill sherry

Det å skrive whiskyblogg på norsk er ingen gullgruve. Det hender riktignok det ramler noen smaksprøver ut av postkassen, men stort sett er dette et tapsprosjekt. Jeg har heller aldri forventet at det skulle være noe annet, så det tar jeg med knusende ro. Problemet er bare at dramatisk økende whiskypriser setter begrensninger på variasjonen i hva jeg kan ta for meg. 

Heldigvis finnes det en utrolig raushet i det norske whiskymiljøet, noe denne anmeldelsen er et direkte resultat av. Etter å ha kommentert hvor god akkurat denne her så ut på et skrytebilde på Facebook, dukket plutselig whiskyaficionado Jan Petter Hoel opp på døren min med en generøs smaksprøve. Helt gratis. Jaggu sendte han meg bildene jeg bruker her også. Det er med andre ord ingen grunn til å slutte å tro på menneskeheten.

Hvorfor kommenterte jeg på akkurat dette bildet? Vel, for det første er jeg veldig svak for Balblair. For det andre er dette en av disse sherryfatlagrede whiskyene som ser mer ut som Cola enn eplemost. Ikke at det nødvendigvis er et tegn på kvalitet, men det gjør jo ting litt mer spennende – særlig i en tid med stadig synkende tilgang på gode sherryfat. Akkurat denne tapningen var destillert i 2000, og tappet på flaske etter 14 år på et first fill sherryfat i 2014 for The Whisky Exchange. 588 flasker på 53 % tyder på at vi snakker om en klassisk sherry butt.

Lukt:
Å si at sherryen ikke tar føringen her ville vært blank løgn, men så forventer du heller ikke noe annet av whisky med denne fargen. En feit og fyldig sherrylukt med masse mørk bakesirup, blå druer, bjørnebær, lær, møbelpolish, mer møbelpolish, brente kastanjer, umami (mot soyasaus), smørkaramell, moreller, muskatt og kokesjokolade. Over tid i glasset åpner denne seg bare mer og mer, shitake, sort pepper, engelske sigaretter, oksebuljong, grillet banan og assorterte tresorter fra regnskogen (av den typen det er uglesett å bruke i møbelproduksjon). Pussig nok er det mye byggmalt her også, midt i alle fatpregene. Mild, men balanserende syrlighet, med hint av sitron og kumquat. Nydelig. Med vann: crème brûlée, Amaretto, dadler, nybakt fyrstekake, peppermynte, kardemomme, hostesaft… Jeg kunne fortsatt en god stund til.

Smak:
Smaken begynner som ventet mye mer lukket enn lukten. Det skal litt til å få til noe annet med tross alt begrenset tid på sherryfat. Men du verden så godt det smaker likevel. Italiensk espresso, rosiner, pepperrot, amontillado-sherry, overtrukket svart te, valnøtter, muscovadosukker, grapefruktskall, sjokolademousse, kirsebær og et hint av krekling. En tørr og mildt bitter smak som, med støtte fra en herlig bakgrunnssødme, sitter som en kule. Vann i sherrybomber kan slå negativt ut, men på 53 % og 14 år bør det gå bra. La oss prøve et par dråper: Ja takk. Mer sjokolade, mer kirsebær, mer nøtter, og nå plutselig: vanilje, deilig tørr byggmalt, Marmite, toast, svovel og en anelse karve.

Konklusjon:
Jeg simpelthen elsker det når en whisky får mest mulig ut av både fat og destillat. Denne gangen vinner riktignok fatene med ganske god margin, men så lenge Balblairs fantastiske destillerikarakter får såpass mye spillerom som den faktisk gjør er det lite, hvis noe, å klage på her. Eminent whisky.

90/100

– Rasmus

Balblairs nettside