Lochindaal – Private Cask, 9YO, Bourbon Barrel

Trengs det en egen serie med Bruichladdich for de som vil ha mer røyk enn Port Charlotte, men mindre enn Octomore? Egentlig ikke, men det kan ikke skade...

Lochindaal – Private Cask, 9YO, Bourbon Barrel

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum60 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriBruichladdich
UtgiverPrivat Fat

Merkevaren “Bruichladdich” har i moderne tid så til grader vært forbundet med Islay-whisky uten røyksmak, at destilleriet gjorde klokt i å kalle røykwhiskyen sin noe annet. Både for å ikke forvirre fans av Bruichladdichs rene, maltdrevne destillerikarakter, og for å gi røykentusiaster noe å snakke om. Port Charlotte (40 ppm) har funnet sin smaksmessige plass i selskap med Islays sydligere destillerier, mens beistet Octomore (80+ ppm) har sjarmert mange (meg selv inkludert) med kompromissløs torvrøyk, som pussig nok aldri føles for ekstrem (selv på godt over 200 ppm). Det nyeste røykuttrykket til Bruichladdich, Lochindaal, er i likhet med de to andre oppkalt etter fordums destillerier i området mellom Bruichladdich og Portnahaven.

Destilleriet selv presenterer Lochindaal (50 ppm) som en mellomting mellom Port Charlotte og Octomore. Rent kjemisk er det vel heller naturlig å omtale det som Port Charlotte med litt ekstra oomph i røyken. 50 ppm er på ingen måte midt mellom 40 og 80,5 (meg bekjent den “svakeste” Octomoren), og det er ihvertfall ikke midt mellom 40 og 309. Så hvorfor ikke bare kalle det Port Charlotte? Fordi Port Charlotte er på 40 ppm, ikke 50, på samme måte som Lagavulin på 35 skiller seg markant fra Bowmores 25.

Denne tapningen kommer fra et privat fat, destillert i 2010, tappet på en bourbontønne, for så, 9 år senere, å bli tappet på flaske. Fotocredit: Manuela.

Lukt:
Her balanserer ting hårfint mellom det morsomme og det for ekstreme. Massiv torvrøyk, metallisk og med store mengder sitron, physalis og gule epler. Som så ofte fra Bruichladdich er lukten organisk og maltdrevet, med innslag av halm, våt sau, eucalyptus og et hint av ung armagnac. Så var det bourbonfatet da: vaniljekrem og Kongen av Danmark-drops. Eiken er vital, på grensen til rå – er det for mye tanniner eller har den fått for lite tid til å roe seg? Noen dråper vann gir en følelse av at sistnevnte er riktig svar. Burde denne rett og slett hatt et par år til på fat? Paranøttpurée, muskatt og en anelse soya.

Smak:
Selvsagt er røyken eksplosiv. Noe annet hadde vært rart fra en såpass ung, såpass røkt whisky. Og for min del er opplevelsen litt delt: På den ene siden gjør bourbonfatet seg bedre på smak enn på lukt, og tvinger såpass mye vanilje, papaya og kamfer inn i smaken at røyken tildels blir balansert. Samtidig blir dette litt for syrlig: Sitroner, hvitvinseddik, salt, sitronpepper, salvie og ruccola. Også på smaken er dette en mildt metallisk. Den tåler mye vann denne her. Faktisk blir smaken langt bedre etter en god dæsj. Fatet slipper til mer, og whiskyen blir en slags Bowmore Tempest på steroider: Massiv vanilje, syrlig røyk, mandariner og en ørliten smak av røkt sild (kippers).

Konklusjon:
Dette er en whisky med personlighet. Stor personlighet. Jeg er fristet til å si at det finnes flere enn 5 (men sannsynligvis færre enn 10) Octomores med mindre temperament enn denne. Destillatet sparker fra seg, fatet er åpenbart godt, så hvorfor går jeg ikke av skaftet? Den burde hatt et par år til, for balansen og helhetens skyld. Ikke en vond dram, men den kunne vært så mye mer.

77/100

– Rasmus

Bruichladdichs nettside