Ardbeg Drum
Halvung Ardbeg på romfat er ikke en dårlig idé på papiret, og whiskyen er heller ikke dårlig. Bare mindre stas enn den kunne vært.
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 46 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Islay |
| Destilleri | Ardbeg |
| Utgiver | Ardbeg |
Ardbegs årlige rituale med å komme opp med whiskyer som er små variasjoner rundt mer eller mindre det samme som 10-åringen, bare på noen mildt eksperimentelle fat og til over dobbel pris, er fortsatt en greie. Resultatet i 2019 var vanlig bourbonfatlagret Ardbeg, men med sluttlagring på romfat. Som et slags plaster på såret pleide ihvertfall disse tapningene å holde noen ekstra prosent alkohol, men denne gangen har de lagt seg på sedvanlige 46 %. Ikke en dårlige styrke egentlig, men heller ikke noe bedre enn standarden.
Nok en gang er whiskyen uten aldersbetegnelse, men som vanlig er den sikkert ikke så veldig langt unna 10 år heller. Whisky lagret på romfat kan være godt det, men det som setter en alvorlig demper på det som kunne vært entusiastisk nysgjerrighet er at de har valgt en altfor høy pris. Da denne fortsatt var til salgs i Norge skulle Vinmonopolet ha nesten 1400,- for den. Da melder ihvertfall jeg pass.
Bildene er for anleningen tatt av Anders. Du finner mer av hans whiskyfotokunst på Instagram: @anderskhansen
Lukt:
Umiddelbar nostalgi til litt kranglete IB-tapninger av Ardbeg fra noen år tilbake. Fat fra tidlig 90-tall – fra den tiden da destilleriet ble drevet på si av Laphroaig, og whiskyen bar preg av det. To kg sitroner, kalk, St. Hansbål på stranden, blæretang, Cachaça, aloe vera, lakris-Doc, salvie, menthol, bringebærdrops og et hint av brente bildekk. En direkte lukt, litt i den spisse enden av spekteret, men ikke ubehagelig. Med vann slipper malten litt til, og det kommer til litt sultanadruer, gule plommer, cayennepepper og salmiakk.
Smak:
Smaken er mer typisk moderne Ardbeg. Friskere og tynnere enn 10-åringen, men signaturen med fyldig røyk og store mengder sitron er der. Brakkvann, lettsaltet bacon, rørsukker, sot, ananas, assorterte grønne urter (kjørvel og salvie ihvertfall), malteddik og litt sopp. En forsiktig Ardbeg – selv om røyken er der blir man ikke overveldet, og de friske bakenforliggende notene gjør at den føles mindre ekstrem. Vaniljen i bakgrunnen er en anelse syntetisk, er det litt tequila/mescal over dette også, tro? Vann: Litt mer bitende, mer krydret. En chili-spiss, med hint av kakaopulver, pors og litt vaskemiddel.
Konklusjon:
Jeg foretrekker Ardbeg’en min med litt mer fylde. Det skal være mye syrlighet og friskhet i moderne Ardbeg, men dette går for langt. Gøy å ha smakt, men som så ofte nå om dagen gir dette meg lyst på et glass av 10-åringen, ikke et glass til av den samme.
76/100
– Rasmus