Finlaggan The Original Peaty

Under forbudstiden i USA kunne man visstnok kjøpe noen utvalgte sorter brennevin på apoteket, forutsatt at man hadde resept. Leger kunne f.eks. gi dispensasjon for alkoholkjøp hvis man slet med nerveproblemer. Det sies at whisky fra Laphroaig var en av brennevinssortene som ble godkjent for dette formålet, fordi man mente at smaken var så røykfylt og jævlig at ingen ville være i stand til å drikke seg fulle på det. Jeg er neppe den eneste som har erfart at det lar seg gjøre å drikke seg full på Laphroaig. Men vet vi egentlig hvordan Laphroaigen apotekene i USA hadde tilgang til smakte? En ting er sikkert, det finnes noen tapninger av røykfylt whisky der ute som er fæle nok til at man ikke blir veldig fristet til å drikke mye av dem. Deriblant denne tapningen av såkalt Finlaggan.

La meg likevel gjøre det klart at det finnes forskjellige varianter av dårlig whisky: Når jeg finner frem slakterkniven for alvor og hakker løs på whiskyer som Drumguish og Glen Scanlan er det fordi dette er whiskyer som produseres mer eller mindre kontinuerlig, og som tilsynelatende holder jevnt dårlig kvalitet. Her bør folk advares så de ikke gjør kjøp de kommer til å angre på. Såvidt jeg forstår gjelder ikke det samme problemet for whiskyer som gis ut under “Finlaggan”-navnet. Her finnes det visstnok tapninger som inneholder god Islay-whisky til en god pris. Jeg vil ikke la denne ene varianten ødelegge et helt merkenavn – det finnes råtne epler i mange kurver, og det er mulig de andre kommer rett fra epletreet. Samtidig må jeg få det helt klart frem: akkurat dette er en vemmelig whisky, som produsenten burde skylt ned i dass i stedet for å svekke varemerket sitt på denne måten.

Presentasjon:
Som seg hør og bør fra en billig flaske, i sin tid kjøpt i en kiosk på en crappy flyplass i Tyskland. 40 % alkoholvolum, et bilde av Castle Finlaggan på Islay (slottet som whiskyen er oppkalt etter, men som aldri har sett slik ut som den gjør på bildet), og fargetilsetning.

Lukt:
Dette må være en Lagavulin, muligens lagret 5-6 år på bourbonfat, og definitivt med sluttlagring i et par gamle gummibukser. Foruten klassiske dufter fra Islays sydspiss, som salt sjøvann, hamp, tang som tørker i solen, torv og Lagavulins tunge, tjæreaktige røyk, er det en stram og ubehagelig svovelnote her, av slitent gammelt regntøy. Ikke nok med det, gummibuksene er fulle av svett ulltøy, brent plastikk og en anelse urin. Riktignok er det litt vanilje og grapefrukt her, men det hjelper liksom ikke så mye. Ikke putt vann i den forresten – det sure treverket og stanken av gammel regntøy blir bare verre.

Smak:
En ting som virkelig imponerer her er whiskyens evne til å smake både ungt og sure gamle tanniner på en gang. Vanligvis får vi bare en av disse tingene om gangen. Røyken gjør seg forsåvidt godt, det samme gjelder vaniljesmaken. Problemet er disse fordømte gummibuksene, den sure smaken av ferskt ugress, sanitærbarken, smørsyren og de brente karamellene. Som om ikke dette var kjipt nok er munnfølelsen tam og vannete, samtidig som ettersmaken er lang, snerpete og svett. Som med lukten tar ikke akkurat smaken av hvis man tilsetter vann. Dvs, hvis man synes store mengder malteddik, umodne bær og muggen nougat passer bra med bestefars brennende underbukser kan dette anbefales.

Konklusjon:
Siden den relativt kraftige røyksmaken delvis balanserer ut noen ting, er det mulig å drikke dette pisset uten å brekke seg. Spørsmålet er om det er god nok grunn til å gjøre det. Rett og slett en ufyselig whisky, sannsynligvis satt sammen av et par fat Lagavulin ikke ville ha selv, solgt til høystbydende. Her er det bare å styre unna, men altså ikke nødvendigvis alle uttrykk som går under Finlaggan-navnet.

31/100

– Rasmus

Finlaggan på Vintage Malts nettside