Elsburn The Journey

Jula er over og roen har senket seg. Helt til det plutselig kom en telefon fra redaktøren. Jeg hadde visst blitt bortskjemt med alt for mye god whisky i desember, så nå var det på tide å prøve noe tvilsomt igjen. Jaja, da var det enkelt og greit bare å se hva man hadde i skapet. Og der stod den; Elsburn The Journey. En miniatyrflaske jeg kjøpte i Tyskland en søndag i sommerferien på leting etter noen kalde flasker vann. Først trodde jeg det var en miniatyr av Ardbeg Rollercoaster som stod der, men neida, det var lokal vare. At de helt ukritisk har stjålet designelementer fra Ardbeg, vitner ikke akkurat om at dette er et destilleri som ønsker å skape sitt eget image. Så da tenker jeg at denne passer greit som “tvilsom whisky”. 

Elsburn The Journey er destillert av Hercynian Distilling Company i Walkenried i Tyskland, som ble grunnlagt i 2002. The Journey er en NAS-tapning på 43% og er lagret på vinfat av ukjent type. Sikkert hvitvin eller noe søtt skvip, jaja. Whisky fra tysktalende land pleier sjelden å være noen innertier, men la oss se om de har klart det denne gangen.

Lukt

Whiskyen starter ganske maltdrevet med innslag av tørkede urter, new make og melon. Det er også en metallisk lukt her, nærmest kobber. Videre finner jeg et hint av vanilje og den lukta man får i frisørsalong når noen tar permanent. Etter en tid i glasset utvikler lukten seg i stor grad mot tørket oregano. Noter av parfymeavdelingen på tax-free, brennesle og våt hund dukker også opp. Dette lover jo ikke veldig bra. 

Med litt vann skjer det ikke store endringer, men oreganolukta roer seg et par hakk og Elsburn The Journey fremstår litt mer maltdrevet. 

Smak

Etter å ha luktet på denne har jeg ikke noe lyst, men jeg har heller ikke noe valg. Gammelt askebeger (ikke spør!), malt og Werthers original. Elsburn The Journey smaker tørt og bittert med klart innslag av sur eik. Dette er ikke noe godt i det hele tatt faktisk. Men er det det verste jeg har smakt? Nei, heldigvis ikke. Men jeg skjønner ikke hvorfor de gidder å tappe det heller. Munnen snurper seg sammen av bitterhet og hele opplevelsen er ganske jævlig. Vann gjør absolutt ingen underverker her. Det får bare frem enda mer bitterhet fra eik. Jeg merker at jeg ikke trenger å bruke opp leveren min på dette her, så rett i vasken går den. 

Konklusjon

Nok en whisky fra det sentrale Europa som leverer elendig. Jeg sliter med å forstå hva de driver med. Jeg skjønner at bitre urtedrammer er populært der nede, men da får de heller holde seg til det fremfor å fusjonere dette sølet inn i whisky. At de i tillegg prøver å kopiere designet til Ardbeg for å selge dette skvipet gjør jo ikke ting bedre. Jeg håper de får et søksmål fra LVMH.