Tullibardine Berry Bros 24 YO, 1993-2018

Tullibardine Berry Bros 24 tar oss tilbake til dette høylandsdestilleriet som har fått litt mer fokus her på siden i det siste. Det har blitt noen Tullibardines, der drammer som Whisky Broker Red Wine Octave 4 YO og Pride of Sponge ed. 598 m.fl. alle er med på å bygge opp om det samme inntrykket: Destilleriet produserer god whisky, men det er også en grunn til at det ikke nevnes i samme åndedrag som Springbank og Lagavulin. Mye kan gjøres med gode eller morsomme fat, men det er lite ved destillerikarakteren som får en til å ville oppsøke destilleriet spesifikt.

Spørsmålet er derfor ikke om en 24 år gammel single cask fra kvalitetstapperen Berry Bros. & Rudd kan endre helhetsinntrykket av destilleriet, men om dette er et godt fat og følgelig en god whisky. Det oppgis ikke fattype her, ei heller hvor mange flasker som ble utgitt. Det vi vet er at Tullibardine Berry Bros 24 ble destillert i 1993 og tappet i 2017 fra fat nr 936. Whiskyen ble siden vannet ned til 46 %, en praksis som er helt grei, selv om jeg helst skulle sett at den var på fatstyrke. Foto: Cato

Lukt

Festen begynner med masse malt og ferske bakevarer. Nesten så man er glad for at kroppen tåler gluten helt fint (i motsetning til altfor mange andre ting), for Tullibardine Berry Bros 24 YO føles som en glutenbombe (selv om det selvsagt ikke er mulig for en whisky). Ikke bare korn, men lukten er rett ut “farmy”, med preg av høy, jord og en anelse hestemøkk. Etterhvert: Frisk sitrussalat – vi snakker lime og sitron, men enda mer grapefrukt, samt kvann, fersk rug og mildt vanilje. Etterhvert kommer det også til litt melne gule epler og hvit pepper. Vann gjør lukten litt mer parfymert, men tar også med seg en herlig lukt av smørkjeks. Lukten er fortsatt en anelse stram, men det er også mye å like her.

Smak

Som lukten er smaken på Tullibardine Berry Bros 24 veldig maltdrevet, og overraskende ung til å være hele 24 år. Jeg liker denne profilen bedre på smak enn lukt. For det første er sødmen ganske kledelig, og jobber ganske fint på lag med all den syrlige sitrusen. Etterhvert kommer det til litt hagefrukt her også (mer i retning av gul pære enn gult eple egentlig), og mer vanilje enn på lukten. Munnfølelsen er herlig, smakene er forsåvidt gode, men det mangler litt kompleksitet. Med vann faller brikkene mye mer plass. Fortsatt er smaken markant bedre enn lukten, men de følger også samme spor med engelsk shortbread og et hint av markblomster.

Konklusjon

Dette er en god whisky. En god whisky som dessverre ikke treffer min smak 100 %. Masse fin malt, men også en litt krassere side som får meg til å tenke på profilen til Bruichladdich for drøyt ti år siden. Mange likte den, jeg var ikke helt med. Når det er sagt tar jeg gjerne et glass til av denne, for det er ikke noe galt med den, det føles på sett og vis bare som det er feil person som anmelder den.