Aberlour a bunadh batch 83

Jeg har ikke for vane å anmelde alle nye batcher av jevnlige utgivelser. Selv om det kan være store forskjeller på tapninger, og både karakter og smaksnotater fort kan bli utdatert. Hovedgrunnen til å ikke gjøre det er at tiden rett og slett ikke strekker til. Noen ganger kan det like vel være verdt å gjøre et unntak, og få (hvis noen whiskyer) er like aktuelle for akkurat det som hyperpopulære Aberlour a bunadh. Selv om jeg har smakt mange av de som har kommet i mellomtiden er det ti år og 41 batcher siden sist jeg anmeldte. Nærmere bestemt batch #42, som klokket inn på knallsterke 91 poeng, så jeg skal ikke nekte for at jeg gleder meg litt.

Helt siden starten har a bunadh vært en slags benchmark for intens, sherrydrevet whisky. Med rundt 60 % alkohol på alle tapninger krever denne whiskyen at man tåler en liten trøkk. Samtidig gjør det også at den holder på uforskammet stor kompleksitet og smaksrikdom, kanskje særlig til å være en såpass ung whisky. For oss her i landet er det også et problem at en god del batcher aldri havner på Vinmonopolet fordi de rett og slett er for alkoholsterke for norsk lov.

Uansett hvordan man snur og vender på det dukker denne hele tiden opp blant anbefalingene til folk med godt forhold til maltwhisky, og med god grunn. Selv de mindre fantastiske tapningene jeg har vært borti har fortsatt holdt høy kvalitet, og prisen har hele tiden vært rettferdig – ihvertfall sammenlignet med resten av markedet. Aberlour a buandh batch 83 kan for øyeblikket kjøpes på Vinmonopolet for en tusenlapp (september 2024). Bilder fra whiskybase.com

Lukt

Umiddelbart mer preget av amerikansk hvit eik enn mange tidligere versjoner. Vi snakker selvsagt ikke a bunadh Alba-tendenser, men sherryen har masse vanilje og kamfer å bryne seg på fra start. Når man får jobbet litt mer med den sterke alkoholen sparker sherryen i gang for alvor: Rosiner, fiken, ingefær, eikenøtter, hasselnøtter, melne røde epler, sort pepper, fennikel og massiv nellik. Malten er forresten overraskende tydelig, og lukten herlig feit. Litt banan og sitron helt bakerst. Men vann: appelsinmarsipan, kandisert limeskall, varm eik og litt spearmint.

Smak

Som så ofte med Aberlour a bunadh (og Glenfarclas 105 for den saks skyld) begynner smaken ganske lukket. Det er mye som skal prosesseres, og det skal jobbes opp gjennom nesten 60 % alkohol. Det som også er helt karakteristisk er at det smaker godt til tross. Masse nøtter (særlig paranøtt, men også hassel), kirsebær, jordbærcoulis, røde epler, rosiner, vanilje… Joda, smaken er farlig lik lukten, men gjør det egentlig noe når det er såpass godt? Ingefær og muskatt? Check. Nellik? Jepp. Fruktkjøttet fra en liten sitron? Absolutt. Men det er også noe mer her, noe som ikke kan formidles gjennom lukt. En slags fudgy, sjokoladepreget, godteriaktig fylde. Dessuten er det en balanserende tørrhet, som stopper det som kunne vært en for søt whisky fra å bli for mye. Med vann: Enda tydeligere malt og litt sjokolade. Enda bedre balanse mellom frisk syrlighet og søt fylde. Nydelig.

Konklusjon

Aberlour a bunadh fortsetter å være det monsteret den alltid har vært. Den har blitt litt mindre kompleks med årene – litt mindre preget av eldre sherryfat. Identiteten er der likevel. Det kompromissløse, voldsomme, men likevel velbalanserte og raffinerte. Jeg har lenge ment at alle whiskyskap med mer enn 5 whiskyer bør inneholde en a bunadh, og det kan like gjerne være denne.

86/100

– Rasmus

Aberlours nettside