Burnt Ends Whiskey

Eksperimentering er tydeligvis i vinden nå, og så lenge det er mål, mening og profesjonalitet bak det er ihvertfall jeg med på leken. Det er fristende å sammenligne Burnt Ends Whiskey med Woven Superblend: Begge blander whisky av forskjellige stiler og fra forskjellige land. Superblend har en større variasjon i mixen, men Burnt Ends tar på mange måter steget enda lenger. Dette handler nemlig om å etterligne en annen smak når man blander, nærmere bestemt amerikansk barbeque og den ribbebaserte retten “Burnt Ends”.

I god amerikansk grillstil skal det søtt, fett, røkt og krydret. Har du smakt det vet du hva jeg snakker om, hvis du ikke har det er bare å kaste seg rundt. Konseptet med denne whiskyen er å gjennom kløktig blending få en smak som i størst mulig grad kan minne om denne retten. Man har valgt en blanding av Tennessee Rye (spoiler: det oppgis ikke hvor den er destillert, men smaken skriker Jack Daniel’s) og røkt, sherryfatlagret skotsk maltwhisky. Oppskriften virker fornuftig: sødme og krydder fra den amerikanske rugwhiskeyen og røyk og mer krydder fra maltwhiskyen. 

Et par tanker: Hva bruker man en slik whisky til? Bør den serveres til grillmat eller er den heller et slags substitutt for grilling? Burde flere kaste seg på denne trenden? Kanskje noen norske destillerier kunne satt sammen noe som lignet på pinnekjøtt eller kjøttkaker i brun saus?

Burnt Ends kan kjøpes på polet for 494,- (juni 2024). Bilder fra whiskybase.com

Lukt

Sødmen og krydderet til en relativt enkel amerikansk bourbon/rye, men med en tillagt dimensjon av kompleksitet. Kan jeg beskrive det som roen man får av litt lengre og mindre intens fatlagring i Skottlands kaldere klima? Vanilje, smørkaramell, kamfer, tapioka og en del krydder – muskatt, safran og nellik. Den amerikanske whiskeyen dominerer, men det er likevel en del paranøtter, eplesaft, rosiner og litt røyk som kan spores mot den skotske andelen. Røyken går mer i retning av aske enn fullt ut torvrøyk, noe som får en til å tenke mer på høylandswhisky som Benriach og Ardmore enn Islay som Laphroaig og Ardbeg. Med vann kommer røyken mer frem, samt et hint av noe fruktig bittert. Ikke helt limeskall, men nesten. Sigartobakk, gurkemeie og litt sukat

Smak

Heisann! Her skjedde det mye på en gang! Intens bourbonsødme møter langt kraftigere røyk enn lukten skulle tilsi. La oss begynne med røyken denne gangen: Igjen går tankene til Høylandet, særlig Benriach og whiskyer som deres standard 10-åring og 12-åring med røyk. Applewood smoke, rosiner, fiken, hasselnøtter, paranøtter og et hint av espresso og mørk sjokolade (70 % cacao). Den andre dimensjonen er umiskjennelig amerikansk. Selv om det etter alt å dømme er rugwhiskeyen til Jack Daniel’s som har vært brukt er det mye mer Jack enn rug her, heldigvis uten den karakteristiske limsmaken. Vanilje, vanilje, vanilje – samt banan, kamfer, lønnesirup og litt honning. Utover i ettersmaken roer sødmen seg noen hakk, og man sitter igjen med deilig tørr røyk og en blanding av sherrypreg og amerikansk hvit eik. Som på lukten blir røyken mer dominerende av vann, uten at whiskeyen egentlig vinner noe på det. Smaken blir ikke dårligere, men balansen var bedre neat. Hadde jeg hatt isbiter for hånden hadde jeg prøvd en oppi, for dette er et uttrykk som kan kle litt kjøling veldig godt.

Konklusjon

Klarer de å få whiskeyen til å smake amerikansk bbq? Ja, det vil jeg si at de gjør – ihvertfall til en viss grad. Når det er sagt tror jeg ikke Burnt Ends gjør seg så godt til grillmat. For min del ihvertfall hadde nok sødmen og røyken fra det ene slått ihjel sødmen og røyken fra det andre. Til en runde poker eller i sommersolen på terrassen, kanskje med en isbit oppi til og med, passer denne pefekt. De forskjellige whiskystilene spiller godt på hverandre og helheten er skummelt lettdrikkelig. Jeg er fristet til å kåre dette til årets sommerwhisky, selv om vi bare har kommet til 29. juni…

78/100

– Rasmus