Dalwhinnie 30YO, 2019 «Special Release»

Det sies at den lokale grunneieren av vannkilden til Skottlands nest høyest beliggende destilleri, Dalwhinnie (352 moh), får betalt “leien” sin i 60 flasker 15 år gammel whisky i året. Om det medfører riktighet skal ikke jeg påstå, men for bare én flaske av denne whiskyen i året, kan de tappe både vann og avløp hos meg på tiårskontrakt, for dette er godt. Virkelig godt. 

Dalwhinnie er ikke det du får tak i mest av. De har en 15-åring på polet som er en del av Diageo´s Six Classic Malts,en årlig “Distiller’s Edition”, sluttlagret på olorosofat, og de har en NAS de kaller for “Winter´s gold”. 15-åringen får man også i 20cl-flaske og er noe jeg virkelig kan anbefale som en inngangswhisky for de som ønsker å gjøre et lite dypdykk i maltwhiskyens vidunderlige verden. 

“Winter´s gold” er derimot litt mer mjææh i mine øyne, hvor de spiller på vinterdestillasjonens tilsynelatende skjulte fordeler. Det florerer ikke av Dalwhinnie fra uavhengige tappere akkurat, så på mange måter et litt uvanlig destilleri, selv om standardtapningene er lett tilgjengelig. 

Dagens flaske kommer fra Diageo´s Special Release i 2019 og har godgjort seg i 30 år på refill hogsheads og butts. Den holder 54,7% og kom i et opplag på 7584 flasker globalt. 

Lukt:
Den fremstår umiddelbart ganske lukket på nesen, men er samtidig drevet av den ganske typiske honningsødmen man ofte kan finne i høylandswhisky. Den er mild på lukt, men i det den får åpenbare seg litt i glasset, skjer det som er forventet. Og ønsket. Det dukker opp vanilje og hvetebakst med melis og et dryss kokos som legger seg i forgrunnen, mens fersk tobakk, litt mentol og små svake stikk av pepper lurer bak. Det er en svært rund og fyldig lukt. Man kan lukte alderen uten at det nødvendigvis er eiken som herjer, selv om det gradvis også dukker opp både nyskåret plank og gamle møbler. Det er en kompleksitet her som er ganske unik, og det utvikler seg videre til moden banan og litchi. Vann åpnet nesen noe, men hverken forandret eller forbedret lukt, de individuelle duftene blir bare tydeligere. 

Smak: 
Feit. Ganen tildekkes øyeblikkelig og alderen kommer til kjenne. Det kommer litt krydder. Spesielt muskat, pepper og ingefær, men også noe frukt. Limeskall er kanskje det som dukker opp tydeligst som en mix av syrlighet og bitterhet. Det kommer også en del eik nå, perfekt integrert i en ellers fløyelsmyk whisky. Masse vaniljekrem. Det smaker godt håndverk, om det på noen som helst måte gir mening. Mot slutten prikker det elegant på tungen, noe som mest sannsynlig skyldes at alderen gjerne vil vise seg litt frem. Nokså uendret med vann. 

Konklusjon: 
Dette er en vanvittig god whisky. Årene på fat har pusset ned alt som har vært av skarpe kanter her og den relativt høye prosenten merkes knapt. Balansen er tilnærmet perfekt. Svært oljete, noe som gir en elegant og nesten avslappende følelse når den drikkes. Prisen er som kjent smertefull høy når en whisky bikker denne alderen, men ser vi bort fra det (noe vi selvfølgelig gjør i en smaksanmeldelse) står vi kun igjen med en usedvanlig god whisky det dessverre går altfor lang tid mellom hver gang man får smake.  

Ok da, Dalwhinnie og Diageo… To flasker i året måtte jeg nok hatt for deres tilgang til mitt vann.

90/100

– Stian Tolpinrud

Dalwhinnies nettside