Dalwhinnie Distillers Edition 2012

Som whiskyentusiast har man et ønske om å smake mest mulig. Ofte finner man destillerier man liker bedre enn andre, og man prøver flere og flere utrykk derfra. Mange destillerer har innsett dette og satser bredt med forskjellige fattyper, blandinger, og sluttlagringer i stadig søken etter å tilby fansen noe nytt. Noen destillerier ser også ut til å ha en veldig lik strategi, og når man setter seg litt inn i ting oppdager man at mange av dem eies av samme selskap – nemlig det alltid tilstedeværende Diageo. Diageo eier alt for mange merker til å ramse opp her, men relevant for whiskyen jeg skal ta for meg her er Oban, Royal Lochnagar, Lagavulin, Caol Ila, Glenkinchie, Cragganmore, Clynelish, Talisker og selvfølgelig Dalwhinnie. Disse har alle fått en Distillers edition. Felles for dem er at de er ganske nær standardutgaven i alder men har fått en sluttlagring på et hetvinsfat, og gjerne da en variant av sherry. Det er ”master distiller” på hvert destilleri som har fått oppgaven å velge hvilken fattype som skal brukes. Noen er mer populære enn andre, spesielt Lagavulin som raskt blir solgt ut. De er også ofte tilgjengelige på Tax-free som litersflasker til en relavtivt hyggelig pris. Du kan lese vår omtale av Caol Ila Distillers Edtion her, og Talisker her.

Vi har tidligere omtalt Dalwhinnie 15 her på Skotsk Taake. En av de bedre og mest pålitelige standardwhiskyene som er tilgjengelig på Vinmonopolet til en fornuftig pris. Smaksprofilen kjennetegnes med lette og avrundete toner av honning, frukt og milde krydder. Da en Distillers edition dukket opp på flyplassen på Malta tidligere år, brukte jeg ikke lang betenkningstid da jeg var veldig spent på hvordan sherry ville påvirke en single malt jeg kjenner godt. I tillegg er det ikke hverdagskost å se andre varianter av Dalwhinnie. Denne utgaven av Dalwhinnie The Distillers Edition ble destillert i 1996 og tappet på flaske i 2012, altså omtrent 16 år gammel. Hetvinsfatet er oloroso sherry.

Presentasjon:
Både boks og flaske er tydelig merket slik at den skal skille seg fra femtenåringen. Begge er preget med kontrollstempel som viser til destilleri, fattype og master distiller. Jeg har ikke lykkes å finne ut hvem ”KF” er. Fargen på whiskyen er betydelig mørkere enn femtenåringen, og det er ikke oppgitt om den er tilsatt karamell (men antar det). Kjølefiltrert er den nok også. Den har et godt cling i glasset.

Lukt:
Umiskjennelig oloroso hvis klassiske preg av svisker, tørket fiken og julekrydder harmonerer godt med Dalwhinnies typiske honningprofil. Svak røyk, revne røde epler og bakte mandler følger opp sammen med noe syrlighet. Syrligheten er fra frisk frukt som mandarin og kanskje noe umoden nektarin. Vann gjør duften tørrere og jeg kjenner furukvae og badstuplanker. Det er også mer nøtter og et lite snev av markjordbærsyltetøy. Nesen er god, og belønner den som tar seg litt tid. På lik linje med femtenåringen er ikke dette et frontalangrep på sansene, men en mild og søt luktprofil. Det skal sies at det ikke er til å komme fra at sherryen tar mesteparten av føringen her, men det er jo litt av poenget med denne utgaven av Dalwhinnie. 

Smak:
Whiskyen oppleves noe voksaktig og fyldig i munnen. Søt, men snart ganske krydret og tørr. Det er honning som merkes først, deretter appelsin, noe menthol, knekkaramell og ganske tydelig rosin. Vann henter frem maltsmak og gjør den litt mer potent enn den var. Det hever frem mye av krydderet. Det er varm pepper, kanel, ingefær og litt lett urtepreg mot slutten. Den halvtørre ettersmaken har en tilfredstillende avslutning med mørk te, eiketanniner og svak røyk. Litt friskere innslag fra bourbonbasen ville kledt smaken godt, tenker jeg. Smaken er ikke like tilfredstillende som nesen, men varmer godt og ser for meg at denne vil gjøre seg når man vil varme halsen litt. Jeg opplever den i det hele som en robust Highland whisky.

Konklusjon:
Dette er i utgangspunktet en god whisky og oppleves som et like trygt kjøp som Dalwhinnie 15. Den oppleves kanskje mer spennende for hva den representerer enn hva den er. Det er en vellykket sluttlagring på oloroso av Dalwhinnie, og det er vel det. Jeg opplever den som en hakket mer kontant whisky og siden jeg har sansen for slikt, scorer jeg den litt høyere enn femtenåringen. Den er ingen klassiker slik Lagavulins Distillers Edition er, men det gjør egentlig ingen ting. Fans av Dalwhinnie har vel bestemt seg allerede, og den vil fungere vel så godt som en ”trygg” dram å servere som standardvarianten.

79/100

– Anders

Dalwhinnie hos Discovering Distilleries