Tobermory 17 YO Oloroso Cask Matured

Selv om jeg er stor fan av Ledaig (peated Tobermory) har jeg aldri blitt helt venn med vanlig Tobermory. Det virker som om røyk er helt nødvendig for å balanserer det skitne, svoveltunge og ekstreme i destillatet. Uten røyk blir det for stor fokus på de tingene jeg ikke liker: preg av smult, spebarnsgulp og en type svovel som ikke er helt ulik den man finner i Abhainn Dearg (dog ikke fullt så ille). 

Samtidig er dette noe jeg virkelig vil like. Whisky er ofte mer spennende hvis destillatet har litt egenart – hvis det er litt skittent og vanskelig. Som med musikk er det ikke nødvendigvis det som fenger fra første stund som er mest interessant i lengden. Så når man får mulighet til å teste nye uttrykk fra et slikt destilleri gjelder det å benytte sjansen. Prøve å legge fordommer til side, og lete etter det som gjør akkurat denne whiskyen spennende. Dessverre hjelper det ikke å droppe fordommene, når whiskyen så til de grader lukter og smaker Tobermory. På den positive siden betyr likevel det at denne bør være midt i blinken for de som liker destilleriet. Rett og slett klassisk Tobermory, på godt og vondt.

Denne tapningen er destillert i 2004 og gitt ut på fatstyrke i 2021. I skrivende stund (april 2022) kan den kjøpes på Vinmonopolet for 2000,- Fotocredit: Anders K H

Lukt:
Lukten legger på ingen måte skjul på hva destillatet er, selv etter 17 år olorosofat (eller er det snakk om en finish her?). Smult, babygulp, våt ullgenser, messing, soppstuing, svovel og sanitærbark. Jeg har oppriktig lyst til å like denne, men starten gjør det vanskelig for meg. Ok, la oss gå dypere: Sherryfatene bringer inn noen preg av bitre røde og sorte bær – solbær og bjørnebær. Cayennepepper, kastanjer, fersk asfalt, sitronpepper, laubærblader, ginseng, vått høy og et hint av rosmarin. Med vann kommer det til et hint av ferske kanelboller med noen brente rosiner på toppen. Selv om jeg liker begge deler redder ikke det lukten fra all svovelen som kommer etterpå.  

Smak:
Håpet om at smaken på et eller annet vis skulle veie opp for lukten knuses ganske fort. Solbærtoddy, mer ullgenser, limeskall, rapsolje, gummistrikk, kikerter og litt stuet artisjokk. Ankomsten er ganske daff og dempet, litt som om whiskyen skulle vært silt gjennom en loff, for så å gradvis bli en slags blanding av fettete og halvsur. Drueskall, plommeskall, riseddik, smult, physalis, Dronningsjokolade og litt mynte. Vann gjør smaken litt mer engasjerende fra start – litt friskere og litt søtere. Det kommer også til en liten maltnote nå som trekker ting litt opp. Smørpopcorn, salt, gule epler og et hint av vanilje.

Konklusjon:
Det mest frustrerende er ikke egentlig hvor dårlig denne whiskyen passer mine preferanser, det er tanken om hvor mye bedre dette hadde vært med… tjah… ca 40 ppm. Jeg kan forstå hvordan mange kan like dette, og rent objektivt er ikke denne whiskyen dårlig håndverk. Men det mangler noe, det mangler noe som kan balansere alt det røffe. Etter min mening er det røyk. Nå trenger jeg et glass Ledaig.

66/100

– Rasmus

Tobermorys nettside