Abhainn Dearg Single Malt Scotch Whisky

Nærmest som en enslig utpost på en av Skottlands mange nøgne ø’er ligger det lille gårdsdestilleriet Abhainn Dearg. Isle of Lewis, som skjermer nordlige deler av Skottland mot Atlanterhavet, er et goldt og værbitt landskap. Særlig sammenliget med naboøyen Isle of Skye. Der Skyes eksotiske landskap nærmest kunne vært en annen planet, minner Lewis mer om det norske høyfjellet. Uten trær og med røsslyng voksende helt nede i strandkanten. Det er på grensen til surrealistisk å se fjellvegetasjon møte salt bølgeskvulp på denne måten, men på Isle of Lewis er dette standarden. Og det er i disse omgivelsen Abhainn Dearg har kjempet for tilværelsen siden oppstarten i 2008.

Destilleriet er først og fremst kjent for å være det første lovlige whiskydestilleriet på Isle of Lewis siden 1840. En liten operasjon (med produksjon på kun 20 000 liter i året), Abhainn Dearg hevder å være det minste whiskydestilleriet i Skottland, noe de godt kan tenkes å ha vært rundt oppstart, men som de neppe er nå lenger. Destilleriet er også kjent for å produsere noe som i beste fall kan betegnes som “røff” whisky. Da jeg kjøpte miniatyren jeg nå skal vurdere innrømmet selgeren at han hadde dårlig samvittighet for å utsette noen for den. I følge ham smaker whiskyen råtten fisk. Forventningene er derfor ikke på topp, men hey, det er alltid gøy å prøve nye destillerier. 3 år på bourbonfat er ikke voldsomt lenge, så om ikke annet bør whiskyen gi en indikasjon på hvordan destillatet er. Uansett om den er god eller ikke. Kanskje dette vil falle i smak hos en rakørretentusiast som meg?

Presentasjon:
Den duse etiketten i blått og rødt er prydet med et bilde av en tilsynelatende deprimert highland coo. Kanskje er whiskytønnen den kontemplerer tom? Fargen på drammen er i det minste tiltalende lys. 46 % alkohol og ingen kjølefiltrering er også av det gode.

Lukt:
Tjah, dette var ikke så vers… oh for fuck’s sake. Førsteinntrykket er egentlig bare av tvilsom hjemmebrent, noe som i seg selv ikke nødvendigvis er et problem. En slags blanding av corn flakes, havregrøt og lakkfjerner. Det er også et ganske morsomt preg av svisker, som er nok til å gjøre whiskyen underholdende i et sekund eller så. Etter det blir det verre. Dette er ikke rakørret, det er gjæret sild, dynket i eddikessens og amoniakk. Ganske likt surströmming med andre ord, bortsett fra den relativt solide maltbasen, lukten av spebarnsoppkast og en ufyselige karamellsødme som ikke er helt ulik Jacks Whisky. Vann gjør ikke denne whiskyen noen tjenester. Trenger dere ytterligere beskrivelser? Virkelig? Den gjærede fisken er tydeligvis fôret på Vegemite og parafin, og babyen som spyr i glasset har fått i seg aspartam. Jaggu er det et hint av muggen sjokolade her også.

Smak:
Smaken er faktisk flere hakk bedre enn lukten. Ja, det er røft og råttent, men malten, som må sies å være den mest førende, er ikke egentlig noe særlig verre enn råspriten fra mange andre skotske destillerier. Persille, ruccolasalat, aceton, svisker og Idun ferskgjær – alt dette er smaker som jeg i og for seg kan tolerere i en purung whisky. Problemet er snarere bismakene av bedervet sild og den intense noten av babygulp. Smaken blir heller ikke direkte deilig etter man har tilsatt vann, i tilfelle noe lurer. Hvis det er en ting som ikke kan forbedre en munnfull fiskeslo og halvveis fordøyet morsmelkerstatning må det være en neve naturlige og unaturlige søtningsmidler. Det kommer riktignok til litt valnøtt og vanilje i ettersmaken, som gjør at opplevelsen føles ok. I hvert fall inntil man tar en ny slurk og livet passerer i revy.

Konklusjon:
Jeg tror jeg vet hvorfor kua på etiketten er trist: Den har oppdaget at det er tre år gammel Abhainn Dearg på tønna, og ikke en god Talisker som har drevet i land fra naboøya. Med respekt å melde: Hovedproblemet til denne whiskyen er at den er uferdig, ikke at den mangler potensial. I likhet med f.eks. Tobermory 10 trenger denne adskillig flere år på fat. Jeg har ingen problemer med å forestille meg en glimrende Abhainn Dearg, så lenge den har ligget 10-15-20 år på et godt sherryfat. Slik den fremstår i denne tapningen er den imidlertid relativt grønnjævlig, særlig på lukten, men med litt innsats er det faktisk mulig å nøde dette i seg.

33/100

– Rasmus

Abhainn Deargs nettside